Notes:

Occupation:
grb

Family/Spouse: Ingeborg Ivarsdtr FYSTRO. Ingeborg (daughter of Ivar Olsen FYSTRO and Ingebjørg Endresdtr ROGN) was born on 3 Feb 1915 in Fystro Nedre 83/1 Vs Lomen; died on 14 Apr 1992 in Kasa 9/1, Øye. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Johannes Andrison KASA

Other Events and Attributes:

• Residence: Strand 10/3

Notes:

Occupation:
grb

Johannes married Ingeborg Dy Andrisdtr STRAND in 1909. Ingeborg (daughter of Andris Andrisson ELTUN and Dorthe Olsdtr STRAND) was born on 1 Aug 1877 in Strand 10/3; died in 1964 in Kasa 9/1, Øye; was buried in Øye Kirkegård. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Strand 10/3

Notes:

Det er bilde av henne i ættarminne IV. Hun blir kalt Ingebjørg den yngre fordi hun har en eldre søster som også heter Ingebjørg.

Notes:

Han kjøpte Kasa 9/1 i 1889 for kroner 4000 av Johannes Helgeson Kasa. De var i slekt med hverandre.

Occupation:
grb

Ola married Ingebjørg Olsdtr BERGE in 1881. Ingebjørg (daughter of Ola Torsteinson BERGE and Berit Nilsdtr ØYE) was born on 13 Mar 1860 in Berge 22/3 Slettadn; died on 7 Nov 1925 in Kasa 9/1, Øye; was buried in Øye Kirkegård. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Bildet er fra familien til Ola Torsteinsen Berge, tatt "Syhaga" i Bøe

Other Events and Attributes:

• Residence: Strand 10/3

Notes:

Han hadde den første landhadelen i Øye, men gikk konkurs pga sykdom. Se VB 4 s209-210. Han kjøpte Strand 10/3 av Ole S Strønd som reiste til USA. Ole S Strønd er en av de største rosemalerne i Valdres, Andris og Dorthe hadde også datteren Gjartru d Eltun (-1949) som var ugift. Hun fikk diplom for lang og tro tjeneste som tjener i Uvdal. og Ola Eltun (1876- ) som også var ugift

Occupation:
Kjøpmann og grb

Andris married Dorthe Olsdtr STRAND in 1859. Dorthe (daughter of Ola Knutsen Kvame Strand SØYNE and Ingeborg Torgersdtr STRAND) was born on 13 Jul 1839 in Strand 10/3; died in 1910 in Strand 10/3. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Strand 10/3

Other Events and Attributes:

• Residence: Åstad 1/ Vs

Notes:

Occupation:
grb

Torgeir married Anne Nilsdtr ØYE about 1847. Anne (daughter of Nils Olsen ØYE and Ingebjørg Ingvaldsdtr ØYE) was born in 1828 in Øye 14/1 Nørre; and died. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Åstad 1/ Vs

Notes:

Occupation:
sjekk

Other Events and Attributes:

• Residence: Berge 22/3 Slettadn

Notes:

Han kjøpte Berge br. nr. 7 og en del av nr. 2 av Ove Ovesen Berge for 400 spd og slo dem sammen til ett bruk, som da ble det største bruket på Berge.

På bildet fra Syhaga i Bøe er: første rad fra venstre: Torstein O Berge, Ingebjørg Berge kasa, Berit Berge Sedal, Guri Berge Quale, Ola T Berge, Thomas Bøe, Ola Th Bøe og Randi Berge Bøe. 2. rekke fra venstre: Gjertrud Eltun Berge, Nils Øye, Anne Berge Høyne Berit Berge Ødegård, Dorte Berge, Knut Høyne og Eivind Hausåker Høyne, Leithe. Bildet er famileibildet til Ola Berge fra Syhaga i Bøe Sjekk Berit Berge Ødegård på Bildet nr. 4 fra venstre

Occupation:
grb 1857-92

Ola married Berit Nilsdtr ØYE in 1853. Berit (daughter of Nils Olsen ØYE and Ingebjørg Ingvaldsdtr ØYE) was born in 1833 in Øye 14/1 Nørre; died in 1900 in Berge 22/3 Slettadn. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Berge 22/3 Slettadn

Other Events and Attributes:

• Residence: Eltun 15/1 Nordigarden (Teigen)

Notes:

Han gjorde soldattjeneste. han fikk skjøte av faren allered 9.7.1806, da var han bare 21 år. Andris måtte gi 700 rd for gården, det tilsvarte gjelda til Ivar T Kjerstein. I 1833 ga Andris et forholdvis stort livaure til sin bror Ola. Før han gifte t seg fikk Andris datteren Ingebjørg (1813- ) med Ingebjørg Nilsdtr Lunde.Hun ble gift med Ola T Grøvsøydegarden. Andris ble kalt "Gamlenigardsen" (etter Knut Hermundstad)

Occupation:
grb 1806 -1838

Andris married Tora Ivarsdatter KJERSTEIN in 1815. Tora (daughter of Ivar Torsteinson KJERSTEIN and Anne Kristoffersdtr LEIROL) was born in 1794 in Kjerstein 12/2; died in 1861. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Eltun 13/ Nordigarden

Notes:

Faren til Tora eide nesten hele Kjerstein, og det var han som lånte så mye penger til folkene på Eltun. Andris og Tora hadde 11 barn, 6 døde unge og 3 var av de første fra Valdres som dro til Amerika. Se om dem under fil USA.

Other Events and Attributes:

• Residence: Strand 10/2-3

Notes:

Han var først på Kvame 11/ så brukte han Strand 10/2-3 før han kjøpte Søyne. Han var oppfinner, altmuligmann, ovnsmaker (I Bøe 41/1 (Sygarde) finnes det enda en ovn etter han) og jeger. Se Valdres historielags tidsskrift om han. Han hadde en slekt ssykdom med knærne. Men først og fremst var han en stor spillemann som var kjent som "SØYNIN". Han hadde hadde lært å spille av haugafolket, ble det sagt.

I notatene etter onkel Nils (Nils N Bøe 1881-1970), er det et kopi av at brev fra 21.10.1925 til Herr Tomas Hæreide, Aardalstangen, som lyder: "Ad Ole Søine og Trond Eltun". I anledning av Deres forespørsel i Valdres nr 122 om disse to spillemend, skal jeg tillate mig at meddele, at Ole Søine var min bedstefar, og efter hvad min mor (som var hans datter) har fortalt og efter hvad jeg selv erindrer skal jeg meddele føl gende: Ole Søine var født i 1803 i Øie i Vang, søn av gaarbruker Knut Stende. (HB: dette er feil, Söynin var født i 1813, i onkel Nils sitt brev kan dette være trykkfeil). Han giftet sig med Ragnhild Strand og Kjøpte en nabogaard som ogsaa het Str and eller Strønd. (HB: dette er også feil, han arvet garden). En stund efter solgte han gaarden Strand og kjøpte igjen gaarden Søine i Vang hovedsogn. Søine var en særdeles vel utrustet mand. Foruten at være en meget dyktig gaarbruker var han ogsaa en alt mulig mand i ordets bedste betydning. Han var smed, snekker og skomaker ikke bare til eget bruk, men ogsaa av mange av bygdens folk søkte he n til ham. Paa sin egen gaard byget han det første treskeverk i Vang (heste vandring), og dette er endnu i bruk paa Søine. Videre en meget brukbar saamaskine og mange andre gaardsredskaper, som ikke var almindelige paa den tid.

Han lavet ogsaa to velocipeder (sykler). den første med et stort og et lite hjul og den neste med to like store hjul. De var lavet hovedsagelig av tre og kun som et expriment. Han var ogsaa en meget dygtig urmager, som ikke bare reparerte alle byg dens klokker, men han lavet ogsaa sit eget stueur. Dette viste ikke bare klokkeslettet men ogsaa datum, maaned og aar. Dessuten var det paa talskiven anbragt to bukker som stanget mot hinanden for hvert slag, klokken slo.

Han lavet ogsaa flere ovnsformer, som han sendte ind til ovnstøperierne, og i Vang findes endnu flere av hans ovner. Videre var han en stor jæger og fisker. Om høsten reiste han tilfjelds paa renjagt. Han bodde da i smaa stenbuer o.l.. Som en kuri ositet kan nevnes at han hadde lavet sig en hue av blik, som han ogsaa benyttet som kokekar. (HB:Onkel Nils har føyd til med håndskrift på kopien, som ellers er skrevet på maskin, at Han døde i 1893, men dette er feil, Söynin døde i 1902, noe som også bekreftes av at far husker ham godt.) Hans virksomhet som spillemand kjenner jeg desverre mindre til. Jeg vet dog at han baade i Vang og andre steder var anset som en meget dygtig spillemand. At han mange ganger blev hentet baade til Aardal og Lærdal er en kjendt sak. Men ogsaa sydove r til Aurdal blev han hentet for at spille for Storkarene i julen. Ole Søine og Trond Eltun var vistnok opvokset sammen og var meget sammen paa sine spillemandsturer. Trond skulde være flinkere til at spille gammel folkemusikk, mens Ole var den fl inkeste, naardet gjald dansemusikk.

En mand fra Bergen ved navn Arne Bjørndalen var for et par aar siden paa Søine for at faa oplysninger om Ole, og det er da mulig at han har faat fyldigere oplysninger om hans spillemandsvirksomhet. Trond Eltun kjender jeg ikke noget mere til en d at han var far til nulevende gaardbuger Johan Henrik Eltun paa norder Kvam i Vang, og ved hendvendelse til ham vil De formentlig faa alle de forønskede oplysninger. Skulde De faa ytterligere oplysninger om Søynin som spillemand vilde jeg være taknemlig om De f.ex. i Valdres vilde meddele dette. Ærbødigst Nils Bøe. Kjøbmann."

Jeg har ikke funnet at onkel Nils fikk noe svar fra herr Tomas Hareide i de notatene jeg fikk av onkel Nils, men de finnes sikkert i familien Amundsens arkiver, som overtok alt fra sin bestefar. Onkel Nils fortalte ofte at han hadde fått sva r i Valdres og til seg selv etter det brevet.

Som særoppgave på gymnaset skrev jeg om "Et Bygdegeni - urmakeren, ovnsmakeren, oppfinneren, smeden, børsmakeren, jegeren, bonden og SPILLEMANNEN OLA STROND". (Nå kan jeg innrømme at denne oppgaven i hovedsak var avskrift fra Valdres historielag s tidsskrift om "Søynin", skrevet av Knut Hermundstad, men noen innspill har jeg fra fortellinger jeg har hørt om ham. Spesielt har min far Lars Bøe (født 1894-), onkel Nils (se ovenfor), onkel Thomas (Thomas N Bøe født 1872), onkel Knut (f 1884 ), Ola K Bøe (født 1920) og Johannes nerre Bøe (f. 1888) fortalt meg mye om Ola K Strand på Søyne. Nedenfor har jeg derfor omskrevet særoppgave fra gymnastiden, satt til nye historier og rettet ting som var feil ting:

Selv om Vang i Valdres er den største av de tre store Valdres herredene, i alle fall i utstrekning, var det i gamle dager et svært avstengt område. Det var ikke mange som ble kjent utenfor sin egen bygd, og sine ektefeller fant man stort sett inne nfor bygdas egne grenser, ja svært ofte gikk man ikke lenger enn til en av nabogårdene for å finne seg kone. (I 60-årene ble det gjort en undersøkelse omkring dette i hele landet, og det var bare ett annet sted hvor det var så stort inngifte so m i Vang, nemlig Bykle i Setesdalen). Men selv om Vang var innestengt, var OLA STROND på en så stor spillemann, at hans navn tvang seg fram blant de landskjente bygdemusikere. Ikke bare på musikkens, men på mange andre områder gjorde han seg bemerket utenfor Vangs snevre grenser.

Faren hans, Knut Håvardson Steinde, giftet seg i 1799 med Dorthe Anfinnsdatter Kvame. De brukte først gården Kvame, som hun kom fra, her ble Ola født i januar? 1813. I 1823 solgte Knut gården Kvame og kjøpte Strand i Øvre Dalen, og her levde Ol a sine ungdoms år. (Eilif Pettersen har laget et maleri av Strand på den tiden, som henger i Nasjonalgalleriet).

Om somrene hjalp Ola faren med gårdsarbeidet, men om høsten og om vinteren ble han lokket av jaktlivet. Ved Strandagårdene ligger det store fjellvidder mellom Bygdin og Øvre Dalen. Her var det flotte villrein områder og Ola ble snart en meget go d reinsdyrsjeger.

Han var en morsom og kjekk ung mann, og det var ikke å undres over at mange av jentene i bygda falt for ham, og Ola Strond ble forelsket i mange av dem. Det så en stund ut til at Ingeborg Torgersdatter Strand, fra en av nabo gårdene, skull e gå av med seieren. De fikk en datter (13.juli 1839), som ble døpt Dorthe Olsdatter, men i siste liten kom det noe i veien for dette ekteskapet. Ola giftet seg i 1843 med Ragnhild O Strand, også fra en av nabogårdene. Hun var av Wangensteenætten . De fikk mange etterkommere.

FRA STROND TIL SØYNE Da Ola og Ragnhild hadde giftet seg, ville de bort fra Strand. Grunnen er ikke kjent, men det kan være at de ikke ville være der Ingeborg Torgersdatter (som hadde en datter med Ola) bodde. I alle fall solgte han odelsgården til Ola Knutsen Steingj orde. (Noen år etter kjøpte Ingeborg Torgersdatter gården tilbake til sin og Olas datter, Dorthe. Selgeren var sønnen til Ola Steingjorde, den berømte rosemaleren, Ola O Strand (Strandamåleren). Han solgte fordi han dro til Amerika, og også der va nt han seg et navn som rosemaler.) Ola og Ragnhild kjøpte gården Søyne i hovedsognet, og derfra har han navnet "Söynin". Han trivdes visst ikke sågodt der nede som han gjorde i Øye. Han skal ha sagt: "Den so åtte ein goe gar uppi Dale, og so sælde
n, so va
n dumme". Men etterso m de vendte seg til livet i hovedsognet, kom de også til å trives der. De ble i alle fall boende der så lenge de levde.

Ola var en mann full av ideer, til dette kom hans mekaniske og tekniske evner. Hvis han hadde kommet mer ut i verden og fått faglig opplæring og kunnskaper, kunne han drevet det meget lang. Tore Ey beskriver Söynin slik i boka om Vang og Slire : "I 1856 brugtis Søine av husfader, gaarbruger, selveier, smed, gytler, snedker, uhrmager, fiskeformerer, ovnsstøper, uppfinner, musiger Ole Knutsen gm Ragnhild Olsdotter. Om vintrene drev Ola og reparerte klokker for folk i bygda. Han lagde også selv klokker, bl.a et slagur som var noe for seg selv. Klokka viste ikke bare tiden, men dato og måned, dessuten var det festet to bukkehorn på tallskiven, disse stanget mo t hverandre for hvert slag klokken slo. Fortsatt finnes det folk som husker denne klokken, som ble kalt Bukkeklokka på Søyne. Den ble dessverre solgt i en auksjon ved et skifte, og ingen vet hvor den befinner seg nå. Omkring 1850 holdt skogen i Vang på å bli hogd ut. På de fleste gårdene brukte de da peis, både som varmekilde og til å koke i. Peisen bruker veldig mye ved for å holde varmen, og dette ble en oppgave for Ola. Han bestemte seg for å lage ovner , som kunne være både varmekilde og brukes til å koke på.

Han pleide å stenge seg inne i et rom når han grublet over disse problemene. Han kunne bli der inne nesten hele dagen uten mat. Men til slutt hadde han da også funnet løsningen; nemlig etasje ovner. Ola Strond på Søyne var den første i Norge so m laget slike ovner, og kunne sikkert ha tatt patent på dem, hvis det hadde vært mulig på den tiden, og hvis han hadde visst hvordan han skulle gå fram. Han tegnet først ovnene og laget siden former av tynne bord. De eldste ovnene skriver seg fr a 1850, mens de yngste ovnene bærer årstallet 1890. Det var først Bærums verk som støpte og solgte Søyne-ovnene, men siden lot han Mustads fabrikker på Gjøvik lage dem. Han fikk 1 spd. for hver ovn som ble støpt. Det er enda (i 1960) tre slags søy ne-ovner i bruk i Vang, men rundt om i gamle hus i Norge kan det hende det finnes flere. De eldste og minste ovnene er på to etasjer. De har ett varmerom med ett kokehull. Den største ovnen har også ett fyrrom, men fire etasjer og to kokehull. De n var både varmekilde, komfyr og møbel i en storstue. Den nyeste og fineste ovnen er en mellomstor utgave av den største. På dens langsider står det OKS. Søyne, Vang, 1890. På tverrsiden står det på ekte vangsgjelding: "Syo gryta? Ja! (Koker gryt a? Ja!)". Ovner av dette slaget sto i butikken til Ola i bu'n (som nå står på Valdres Folkemuseum) og i Brekkebakko og i Sygarde i Bøe (41/1) (i den gamle bygningen). Den siste er restaurert og står i det fine nyrestaurerte huset til Anna Ragnhil d Brattebråten Berge.

I sin tid var Søyne-ovnene et stort framskritt. Draget gikk i sving oppover gjennom ovnen, slik at varmen ble maksimalt utnyttet. (I de nye jøtulovnene følger de Søyne-prinsippet ved å legge inn en dragskiller i selve ovnen). Søyne-ovnene hadde li kevel den feilen at de var vanskelige å sote og de var dessuten meget dyre.

Like etter 1814 hadde en og annen storgård ute på flatbygdene så smått begynt å bruke maskiner i jordbruket. I 1820 årene kom treskemaskinen til Valdres, men de var meget dyre og egnet seg lite for små fjellgårder, så det ble ikke mange av dem. Ol a grublet en tid over problemet, sa fant han en løsning og lagde en enklere treskemaskin enn det de brukte på flatbygdene. Han fikk støpt noen hjul, mens alt annet laget han selv. Treskemaskinen ble drevet av hestevandring, men to mann kunne ogs å dra den. Den gikk på omgang på gårdene omkring Søyne før den fikk sin store utbredelse. Søynins treskemaskiner ble, etter hvert, brukt på flere gårder også etter den andre verdenskrig. På Søyne brukte de faktisk Olas gamle treskemaskin helt ti l de flyttet til Øylo, og forpaktet bort Søyne i 1948. På Stele, Kvame og Kvien skal det finnes treskemaskiner etter Ola Søyne den dag i dag. Det var mange som brukte Ola Strond på Søyne til å treske for seg, blant dem var stortingsmannen og lagti ngspresidenten Nils Thune.

Rundt 1850 begynte Søynin å tenke på om det gikk an å lage en maskin som kunne slå, og mot slutten av det tiåret laget han en fullt ferdig slåmaskin. Ola laget også en maskin som sådde og rullet åkeren samtidig. Denne maskinen gikk på omgang i hel e Vang og var til stor hjelp, men fordi den ble så mye brukt, er det nå bare noen rester igjen av den, disse står på låven på Søyne.

Etter at den første velosipeden (sykkelen) hadde rast gjennom Vang, fikk Ola lyst til å lage en slik landeveistraver, og snart var den første sykkelen i Vang ferdig. Framhjulet hadde en diameter på litt over en og en halv meter, bakhjulet var bitt e lite. En annen sykkel han laget hadde 3 hjul, to store framme og et lite bak. (Far (Lars N Bøe 1894- ) husker godt disse syklene, men de ble også brukt så mye, spesielt av ungene, at det nå ikke finnes rester igjen av dem).

Da han var blitt gammel, og satt inne og så på kvinnfolkas arbeidd laget han en spolemaskin som de hadde stor nytte av på Søyne, men også den, som nesten alt annet han laget er kommet bort. Fra 1900 til langt opp i 1960-årene tok ikke bygdefolke t Vang vare på gamle ting, i alle fall ikke bruksting som nettopp var blitt gamle og umoderne, da var det bedre å kaste dette for å få respatexbord og husmorvinduer med plastikkglass.

Ola var også en dyktig smed, gytler (støper) og børsemaker. I smia si konstruerte han en blåsebelg som ble dratt med en håndsveiv. Den har jeg selv sett i den lille smia som står på Søyne. Dessverre fikk jeg bare et glimt av den, fordi jeg ble jag et bort av Olav Dalåker som da forpaktet Søyne. Det hjalp ikke at jeg sa jeg ville se på gården til min oldefar. "Me vi'kje ha byfølk rekande her", svarte Olav Dalåker til det! Olav Dalåker er nok ikke hel typisk for den gjestfriheten som eller s finnes i Vang.

Søynin boret opp både sine egne børser og børsene til mange andre av bygdas jegere. Før jakttiden hendte det ofte at det kom folk både fra Lærdal og Slidre for å få finpusset børsene. En gang kom det en mann helt fra Gudbrandsdalen for at Söyni n skulle finstille geværet hans. Da mannen kom hadde Ola selv dratt på jakt, men mannen var fast bestemt på å få Olas hjelp, så han ble i bygda en hel uke, før Ola kom tilbake og kunne hjelpe ham.

Han var også en flink snekker, og til hver av døtrene sine laget han vakre kleskister med jernbeslag. Min bestemors kiste (Ingeborg Søyne) står i Bøe den dag i dag. Til seg selv laget han et reiseskrin med en så innviklet lås at en må ha god veile dning hvis en skal klare å låse opp det skrinet. Det befinner seg i dag (1960) i Øylo.

Oppe i Vangsåsen, midt inne i Søyneteigen, ligger Pyttingsvannet, et vann som fullt og helt hører til gården Søyne. Det ergret Søynin at det ikke var fisk i vannet, men etter å ha grublet over problemet en tid, fant han en måte han kunne lag e et fiskeutklekkings apparat, som antakelig er det første i Valdres. Han fikk mye yngel, men ble aldri fornøyd med fisket i vannet sitt, fordi fisken ble stygg og mager. antakelig var vannet allerede den gangen surt, med lite mat til fisken.

Siden klekket han ut yngel, med større hell for andre bønder. Søynins fiskeyngel var med på å redde fisket både i Tyin, Øyangen, Steinbuvannet og i Helin. I tidsskriftet Sportsmannen, står det en artikkel, hvor det til og med heter at uten Ola Str ands fiskeyngel hadde det ikke vært mulig med sportsfiske i mange av de gode fiskevannene i Valdres i dag.

Olav Moe (kjent spillemann i Valdres i første halvdel av 1900) har skrevet: EN AV DE FREMSTE SPILLEMENNER I VALDRES VAR OLA STROND, SØYNIN. Ola Strond på Søyne var en av de spillemenn som skapte en egen personlig form i spillet sitt. Han nøyde se g ikke med å spille grammofon etter andre. Olav Moe skriver videre: klart, sterkt og godt merkbart spela han. Med ein suveren bueføring, som var stor og kraftig, virket spillet hans fulltonende. Det var den brede grunntonen i spillet som Stronde n ville ha fram, og det maktet han fullt ut. Videre heter det hos Olav Moe om den gangen han fikk høre og lære av Stronden: Det var eit stort folkemøte i Vang i 1890 åri. Saman med mange andre slidringar var ogso eg der. Ein god kjenning, som ogs o var spelemann; Jan Ringjestadbergene, tente på den tida på Søyne, og han fortalde meg om Stronden og spelet hans. Med gode ord og lempor vart det ordna so at nokre av oss fekk koma opp til Søyne etter stemna. Gamlen var gått til sengs då me kom, men så snart han merka at det var komen utanbygdsspelemenn til gards, og attpå høyrde felelåt i huset, var det ikke lenge før han kom på føtene att Olav Moe forteller videre at da de ville ha ham til å spill e for seg, var han lite villig. Han sa han var for gammel til slikt, hvis han ikke hadde vært det, hadde han jo også kommet ned på stevnet.. De holdt på å mase, men Ola var urokkelig, og til slutt gav de opp. De forsto at det var alvorlig men t at han ikke ville spille for dem, når han ikke kunne spille slik han hadde kunnet i sine velmaktsdager. Så tok isteden Olav Moe fela si og spilte en slått, som Søynin skulle ha laget. Søynin satt stille og hørte etter til Olav Moe var ferdig . Da reiste han seg rolig og sa: "Å du ha mykje å læra du guten min, så du får kome med felun likevæl då, så ska e sjå um e hugsa koss det va....." Så skriver Olav Moe, at han tok fela, så på den, stemte den om igjen, så igjen på den og liksom kjæ lte for den en stund. Etter å ha holdt på slik en halv times tid (Ola Søyne var da 77 år gammel), reiste han seg plutselig opp, satte fela under haken og begynte å spille. Olav Moe skriver. Ein kunde rett nok merke at åri tyngde på bogen, kasti va rt stivare og den tendande dåm kom ikkje så godt fram som man kunde ane at den hadde gjort i hans velmakts dagar, men ein måtte ikkje vera spillemann for å skjøne at den kar'n hadde havt makt i spelet sitt og makt over folk som høyrde han. Han slu ta ikkje å spele, og etter kvart som natta seig på vart me trolltekne alle som var i stoga på Søyne. Stronden vart liksom yngre for kvar slått han spela, og han slutta ikkje før sole rann, aldri har ei natt gått så fort for nokon av oss som va r me. For meg vart dette ei av mine mest minnerike netter! Av slåtter som eg lærde av ham den natta var; Gridhamaren, St. Tomasklokkelåtten, Haugafolkenes bryllupsslått, Knøøstambarn or Olberget, og Hulabakken, klagesangen til eventyrguten i Hyda le, då han vart fangen og drepen.. Det som sterkast verka på meg og som eg alltid hev freista å halde fast på i spelet mitt, var den runde , store tonen med den breie klangen, og det at sjølve melodien laut haldast høgt over harmonitonane, jamvel i dubbelt grip og andre små utstafe ringar i spelet. I det synte Ola Strond, Söynin ein ny veg i Folkemusikken.

Mange forteller at Ola Strond lærte av haugafolkene på sine mange jaktturer oppe i Dalen og utallige er de sagn som går om dette. (Hverken hos Knut Hermundstad, som også var barnebarnet hans, eller noe annet sted har jeg funnet noe om hvem som ege ntlig lærte Ola å spille, så hvem vet, kanskje er det sant at han hadde kontakt med de underjordiske på sine ensomme jaktturer i ungdommen). I Valdres historielags tidsskrift om Ola heter det: En høst da Søynin hadde vært i reinsfjellet på jakt , hadde han tatt inn i en steinbu. Da det var kveld lå han på steinhella, mens ilden spraket på varmen. Best som han lå slik, så hørte han et såfint felelete. Han hørte det best når han la hodet ned til Steinhella. Søynin sprang ut, men det var ingen å se . Da la han øret ned på bakken. Nå hørte han tydelig at det var noen som spilte under seg. At det var de usynlige var han ikke tvil om. Han ble liggende slik og lytte hele natten, og da han kom hjem neste dag, hadde han lært en slått som han spil te; Haugafolkenes brudeslått.

Både far, onkel Nils og Johannes nerre Bøe (se ovenfor) har fortalt denne historien til meg, men på en noe annen måte. Alle tre har fortalt historien på samme måte, og alle har hevdet at det er Ola selv som har fortalt den, så det er vel Knut Her mundstad som har pyntet på den eller hørt den slik den er gjengitt ovenfor. De tre forteller den slik: Ola var på jakt, og en kveld la han seg inn i en gammel seterbu. Han hadde ikke før lagt seg, før døra gikk opp og en masse folk kom inn. Ola sk jønte fort at dette ikke var vanlige folk, men de usynlige haugafolkene. De hadde spillemann med seg, og det var tydelig at de skulle feire noe. Meget snart forsto Ola at de turet bryllup. Han forsøkte å ligge helt stille, så de ikke skulle oppdag e ham, men det varte ikke lenge før noen av gjestene ville opp i senga hvor han lå. Slik ble han oppdaget. Det ble et lurveleven uten like, men plutselig var det noen som sa: De e Søynin, spelema'n vår, han måtte spille for dem hele natten samme n med deres egen spillemann og fordi han gjorde det, slapp Søynin å bli tatt med under jorda. Av spillemannen fra haugafolkene lærte han Haugafolkenes brudeslått som han husket da han kom tilbake til bygda. Denne slåtten skal finnes i NRKs folkemu sikkarkiv, spilt inn av Olav Moe.

Far forklarer den historien med at Søynin må ha sovnet i steinbua og at det har begynt å regne. Regnet har spilt på bølgjeblekket på taket og må ha fått Ola til å drømme denne historien. Denne tolkningen tar jeg sterkt avstand fra, fordi bølgeblik k ikke var oppfunnet påden tiden!

Det går mange, mange liknende historier om han, og selv om han lærte en og annen slått av de underjordiske, må han nok også ha lært noe av sitt felespill av de som bor OVER jorda. Da han var ung bodde det mange bra spillemenn i Valdres. Jørn Hilm e er en av de mest kjente, og Søynin har helt sikkert hatt kontakt med ham, men de første buestrøk lærte han nok av folk omkring seg. Allerede i fem års alderen hadde han lært de første buestrøkene av Arnfinn Kvam og Torger Olsen Strand (far ti l Ingeborg som han fikk datteren Dorthe med). Da han var 10 år spilte han på Øyremarknaden i Lærdal for første gang. Det var i 1823.

Siden lærte han mye av mesterspillemenn som Knut Krøsshaug og Knut Nordland (bedre kjent under navnet Øldre), men sitt spesielle buestrøk hadde han nok fra Jørn Hilme, som han var mye hos i sin ungdom.

Uvanlig musikalsk som Ola var, overgikk han snart sine mange læremestre, og ble mesterspillemannen blant mesterspillemenn. Ofte slo han seg sammen med spillemannen Trond Eltun fra Øye og dro rundt og holdt konserter. De spilte da etter noter. De t er sagt at Ola Strand hadde hauger med noter som han hadde kjøpt i byen, men de må være kastet, for det finnes ingen ting igjen etter dem, hvis de ikke ligger i en haug på Søyne eller i Øylo.

Det sier seg selv at han var en meget benyttet spillemann i Nordre Valdres, og ikke få spillemenn var hos ham og lærte. Mang en historie går fortsatt om hans dyktige felespill, det er sagt at han kunne spille med fela på ryggen, like godt so m om han holdt den framfor seg. En gang på Øyremarknaden i Lærdal, satte han strenger på en tørrfisk, folk sa at det klang like godt som om han hadde spilt på den beste fela. En gang da han skulle spille i et bryllup oppe i Dalen, satte han streng er på en plankestubb, og gikk foran brudefølge, mens han spilte på den. Han kunne også spille slik at brennevinsglassene gikk fra den ene bordenden til den andre, blir det fortalt..

Ola Strond var alltid i godt humør, han satt ofte og snakket og spøkte med folk, samtidig som han spilte. Av og til kunne han også slå lynraskt med buen, til de som danset forbi, men han var så rask, at spillet gikk videre uten at noen hadde merke t at det var noen pause i slåtten.

Han diktet også småstev som han satte slåtter til, Disse hadde ofte utgangspunkt i en eller annen historie som gikk i bygda. En slik slått kalte han Knøøst amber'n trille utøve Olberg (Pultosten triller utover Olberget. Stevet er borte, men slåtte n som er en halling, skal også finnes i NRKs folkemusikkarkiv, også den spilt av Olav Moe.. Hver gang ostebutten falt ned på en ny avsats, falt et av tønnebåndene av og rullet bort, dette kan en høre i slåtten. Onkel Nils (se over) fortalte om bak grunnen for slåtten: Oppe i Olberget ligger en støl, helt ute på berget. En sommerdag sto en budeie og vasket knøøstambar'n sin på vaskeplassen som lå rett før bekken kastet seg ut over berget. En gap fra Hamre var på veg til stølen for å besøk e budeia. Han oppdaget henne, mens hun sto bøyd over vaskeplassen med et eller annet. Han listet seg inn på henne og stakk staven sin opp i baken hennes. Hun skvatt, falt ut i bekken og slapp ambaren. Gutten reddet jenta, men ostebutten trille t ut i fossen.

Ola Strond ville at barna hans også skulle dyrke musikken. Han lagde derfor en langeleik til hver av døtrene sine. Sønnene fikk hardingfeler. ( Langeleiken til bestemor ble gitt til Marit, som giftet seg til Kvåle i Vestre Slidre, en av døtrene ti l Ragna, datteren hennes, har den nå).

Den mest musikalske av barna hans var Kari, (1848-1918, gift med Ivar Syndrol) , hun kunne spille fele, fløyte, langeleik og trekkspill, like godt som Ola selv, blir det sagt. En jul hadde hun kledd seg ut som mann, tatt en av farens feler, og gåt t julebukk. Hun spilte så godt at mange trodde det var Søynin selv som var ute, men så kom hun til en gård, hvor Ola var gjest. Folket der undret seg over at noen kunne spille Søynins egne slåtter når han satt midt mellom dem. Etter en stund hadd e han gått bort til datteren, tatt fela fra henne og sagt: E får syne de at e e far din lell då, og så spilte han slik at det enda fortelles om den kvelden i Vang, enda det er over 100 år siden dette hendte.

Omtrent den samme historien har jeg fra journalisten og skuespilleren Bergljot Engest fra Ørsta, men hun forteller den slik: "I et bryllup på gården ERI i Lærdal var Søynin leid inn som spillemann. Utpå kvelden den andre dagen, kom det en annen sp illemann til gårds, som tilbød seg å spille når Søynin tok pauser. Det gikk vertsfolket med på, selv om Søynin likte det dårlig, enda dårligere likte han at den nye spillemannen spilte hans slåtter. Til slutt slo Søynin i bordet så hardt at den ny e spillemannen sluttet å spille. Det ble stille som graven blant gjestene. Søynin reiste seg langsomt og sa "E meine du lyt vera sjylde me". Da reiv den nye spillemannen av seg forkledningen, og sto fram som Kari, datteren hans. De fortsatte å spi lle sammen, og aldri skal det ha vært spilt slik i noe bryllup i Lærdal, hverken før eller siden.

De kunstneriske og musikalske evnene til Ola Strond på Søyne er ikke borte enda, mange av barnebarna og oldebarna har fortsatt egenskaper og evner som antagelig kommer fra ham. Flere er meget musikalske og spiller mange instrumenter, Min søster Ra gnhild (født 2/2-1937) er en meget dyktig rosemaler, ved siden av at hun spiller nesten alle slags instrumenter.)

Jordbrukeren Ola Søyne var en overmåte flink bonde. Han holdt oppe så mye åker, at han ofte kunne selge korn til andre bønder, spesielt kom bøndene fra Østre Slidre for å kjøpe korn av ham. Ola ble derfor en velstandsmann, han og kona hadde mye å gi barna sin e når de forlot hjemmet.

Husene på gården stelte han godt med. Han rev ned et gammelt stabbur og bygde det opp igjen dobbelt så stort som det var. Han bygde en moderne smie, reiste en ny tørrstøge og bygde nytt ildhus. I en stor bekk like ved gården satte han opp en kvern , hvor han malte alt kornet for seg selv, og fikk også mange oppdrag om maling av korn fra naboene.

Utenfor våningshuset plantet han en prydhage med bla. hegg, rogn og pil. Disse trærne er nå så store at det dekker hele det gamle våningshuset.

Da han var vel 80 år samtykte han i at sønnen skulle få kjøpe både hesterive og slåmaskin. Disse redskapene var de første av sitt slag i Vang, mer skal man ikke forlange av en bonde fra 1850 til 1900 i en innestengt fjellbygd i Norge.

Offentlige gjøremål Han hadde ikke mye tid til å engasjere seg i offentlige gjøremål, men han var utskiftingsmann og skyldsettingsmann i en årrekke. Ellers gjorde han mye godt for bygdas styre og stell ved at bønder som trengte råd ofte oppsøkte Søynebonden, Det gjor de også ordførere og andre myndighetspersoner, i flere kommunevedtak er det referert til at dette er støttet av Ola Strond på Søyne. Han kunne både skrive og lese, og mange var det som kom til han for å få hjelp med å skrive dokumenter. Derfor fi nnes det mange eksempler på hans faste og godt lesbare håndskrift i riksarkivet på Hamar..

Den staute mannen Han var en ordenskar. De fleste spillemenn både før, samtidig og etter ham likte å ta inn mye av de sterke saker og om de fleste går det historier om hvor fulle de var. Det finnes ingen slike historier om Søynin. Han var en mann som passet måte n og det var stort av en spillemann i det 19. århundre. Til daglig var han fåmælt, sa lite, men så lur ut, har en som kjente ham sagt. Likevel var han åpen, grei og rettlinjet. Han blandet seg sjelden opp i de politiske stridene som var i bygda , derfor var han også en betrodd skyldelingsmann og utskiftingsdommer..

Gjestfriheten rådde over hjemmet, og det hvilt ro og orden både ute og inne på Søyne. Det er sagt at Ola Strond på Søyne bare hadde venner i Vang.

Den gode husfaren Det å ha mye å drive med og samtidig være en god husfar er det ikke mange som makter. Søynefolkene ser ut til å være en unntagelse. (Antakelig har også min far arvet dette fra sine besteforeldre på Søyne). Ola og Ragnhild var vennlige og kjærlig e mot hverandre. Om kvelden arbeidet Ragnhild med å sy, spinne eller veve, hun lærte døtrene opp til nevenyttige bondekjerringer. Ola snekret eller reparerte ting, eller han tok fela og spilte noen slåtter. Når han gjorde det, sluttet de andr e i huset med arbeidet sitt, og det la seg en helg og høytid over skumrings timen.

Barnebarna elsket å få komme opp til Søyne, til Gofa og Gomo. Der flokket de seg først rundt Ola, mens han fortalte eller spilte for dem, og så gikk de til Ragnhild som alltid hadde noe godt på lur. Om søndagene samlet Ola hele den nærmeste slekte n sin til andakt. Da leste han i en stor huspostill og etter på var det salmesang. (Far som i år (1994) fyller 100 år, husker disse søndagene som noe stort og spesielt).

Både Ragnhild og Ola hadde stor makt over barneflokken. Ragnhild har en gang sagt: Det e kje nokon tå mino bødn som ha fått tå svegun (riset). Ner me ser på dei, so e det nøk. Etter datteren Ingebjørg (min bestemor (1851-1930) ), er det sagt: Ner' n far såg på uss tytte me at me hadde nøk me det.

Sluttord Knut Hermundstad slutter sin artikkel i Valdres Tidsskrift slik: Ola Strond på Søyne var litt mer enn middels høy. Skuldrene var breie og hendene store og tjukke. Ansiktet var breit og kraftig. Han gikk alltid i vadmålsklær, med knebukse og kort trøye, med blanke messing eller sølv knapper. Han førte seg som en staskar og så alltid godt ut. Etter at han ble gammel gikk han også alltid med stramme bånd rundt knærne, fordi han hadde vond t i dem. Han gikk oppe til den siste dagen han levde. Natta til den 4. desember 1902 sovnet han stille inn, nesten 90 år gammel. Ragnhild døde 7. august 1905, da var hun 83 år gammel. (Ragnhild hadde det ikke så godt etter at Ola døde, den nye gardkjerring a på gården brydde seg ikke om å stelle med Ragnhild, som da var blitt ganske syk, hun lå til sengs, nesten fra den dagen Ola døde, og det var bare barna og barnebarna som kom innom henne og hjalp henne med det hun behøvde).

Med Ola Strønd på Søyne hadde Valdres mistet en av sine merkeligste menn. I sin musikkunst var han barn av sin tid, altfor ofte ble hans musikk etterpå brukt til å legge til vilt liv i dans, drikk og slagsmål. Han var Askeladden som kunne ha vunne t prinsessen og halve kongeriket, prinsessen vant han, men kongeriket fant han for lite av i Vang.

Occupation:
grb og spillemann

Ola married Ingeborg Torgersdtr STRAND. Ingeborg (daughter of Torgeir Olson GRØV and Gjartrud Guttorsmdtr STRAND) was born in 1817 in Strand 10/3; died in Strand 10/3. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Strand 10/2-3

Notes:

Hun kjøpte Ola Søynes første gård Strand 10/2-3 til dattern som hun hadde med Søynin og fikk livaure hos dem. Da "Søynin" fikk barn med henne uten at han ville gifte seg med henne, førte det til at han flyttet fra Øye og kjøpte Søyne. Det angret han nok på en stund, for han skal ha sagt: "Den so åtte ein goe gar i Dale o sælden, va dumme" Hvor Ingebor g fikk pengene til å Kjøpe Strand fra vet jeg heller ikke, kanskje kom noe fra "Søynin", men det er bare gjetting.