Other Events and Attributes:

• Residence: Oslo
• Baptism: 25 Dec 1942, Grefsen Kirke, Oslo

Notes:

Eksamen fra Bodø lærerskole, Lærer på Kjelsås skole. Journalist i Dagsnytt Radio og Dagsrevyen. Opplæringsleder og distriktssjef i Finnmark. Det er Harald Bøe som har samlet denne slektshistorien på data, som har laget noen høyst personlige merknader til enkelt personer, pluss sitater fra tidligere slektsbøker fra Vang.

Kildene er bl.a Bygdebøkene for Vang og Slidre - Samtaler med personer i og utenfor Vang, spesielt med min far Lars Bøe, og Sigrid Haugen, Ingebjørg Netrøst, Ola og sønnen Knut Bøland, Guri Bøland, Boye H Skeie og mange, mange, mange andre - Kirk ebøkene i Vang - Statsarkivet på Hamar - Boye Kattevolds "Gamalt frå Vang" Ove B Wangensteen; "Wangensteen-Slægten en Personalhistorisk oversikt" -

Knut Hermundstads mange boker om ættarminne - Marilyn Holian om "Holien - Viken i USA. Valdres Historielags Tidsskrifter, Snorres Kongesagaer, Sagaen om Håkon Håkonson, Grimberg og andre historiske boker. bl.a. "Hjort og Personalhistorisk Tidsskrift"

Jeg har også hatt stor hjelp av Skolestyrer Johannes Nepstads (Nefstad) bok "Paal Eriksen - Wangensteen-ætten i Valdres", det er mange sitater fra den i denne oversikten. Forkortelser: "BK" = Bøye Kattevold "Gamalt fra Vang" Utgitt og bearbeidet av Helge B Skeie og broren Thomas B Skeie, som var sønnene til Bøye Kattevold (Skulemeistar'n) "OBW" = Ove B Wangensteen-Slægten en Personalhistorisk oversikt" "Frøholm skriver:" Dette er fra de tre bygdebøkene om Vang som Frøholm har gitt ut. Johannes T Nefstad skriver i sin bok: dette er fra "Riksråd Paal Erikson og Wangensteen-ætten" Dessuten har jeg hatt stor hjelp av Helge Hammerstad (redaktør av Statskalenderen mm). og etter hvert av mine amerikanske "slektninger" John Bruce Simmons og James (Jim) Ellingboe , Betty Rocksvold og Candice Soine i USA.

Inebjørg Valstad, Vang, har ydet verdifull hjelp ved innsamling av opplysninger om "nye" verdensborgere i Vang. Årstallene fra hennes forfedre stammer også fra henne.

Occupation:
Distriktsdirektør i NRK

Harald married Margot Elisabeth LAUBEREAU on 15 Nov 1997 in Oslo. Margot (daughter of Hugo LAUBEREAU and Lotte (Charlotte Nanna) OBPACHER) was born on 24 Dec 1945 in Regensburg. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Oslo

Notes:

Lærer, kirkesanger, klokker, lærebokforfatter og dirigent bl.a. for Vang Sanglag, Bygdelagskoret og Kjelsås skoles jentekor (som han også stiftet). Han har utgitt flere lærebøker, bla grammatikkhefter og en synonymordliste sammen med Fossestøl. Den er bygd på Sandveis ordliste. Han er født på Tango og er den eneste kjente person som er født der. På hans 90 års dag ble 27. juli utropt til Tangadns nasjonaldag.

Han gikk den 3-årige lærerskolen på Hamar og tok eksamen i 1915. Deretter var han i 2 år lærer ved framhaldsskolen i Vang, den var på Fredheim. Da bodde han hjemme hos sin mor og far i Bøe. Vi har skolebilde fra den tid på Tango. Mange av bygda s "gamle" gikk der. I 1917 dro han til Åsnes i Solør, hvor han var i 2 år på Toverud skole, fram til 1919. Han har fortalt at en gang var det så kaldt der at de ikke fikk varmen opp i skolestua og elevene måtte gå hjem. Mens han var i Solør fikk han spanskesyken, da syklet han hjem til Vang for å ligge syk der. På et stevne møtte han styreren for Vestmar folkehøyskule i Drangedal (Telemark), Andreas Ystad, som spurte om han ville bli lærer der. Far kom dit i 1918 og ble der i seks år. Han kaller det selv noe av den mest interessante lærerperioden sin. Mens han var på Vestmar ble han syk, legen fant ikke ut hva det var og far var ett år og 6 mnd på sjukeheimen i Vestre Slidre. Ystad skulle til Marcello Haugen for ett eller annet , og far ba ham også spørre for seg. Da Ystad var ferdig med sine spørsmål, fortalte han at han hadde noen spørsmål fra en venn. "Et øyeblikk", sa Marcello, og holdt Ystad i hånden en stund, "Nå har jeg han", sa han og sa at far skulle skrive ti l ham. Det gjorde far og Marcello svarte at han hadde noen utposinger nederst på en lunge. Det viste seg å være pleuritten. Ystad forsøkte å få far til å bli lenger ved Vestmar, men far valgte hjembygda si, i alle fall for noen år. Men skoleåret var bare 6 måneder, det var både for lite å gjøre og 6 mnd uten lønn var også lite å leve av. Ystad ville ikke at han skulle slutte, men da det ble ledig en lærerpost ved barneskolen i Vang, flyttet far hjem igjen. Han bodde da på Kl ukkarhaugo, som nå er fredet. Foreldrene hans flyttet fra Bøe og til ham på Klukkarhaugo, hvor de hadde noen kyr. I Vang ble han også klokker og kirkesanger hos den tyskfødte sogneprest Fürwald. Sammen med ham opplevde far mye moro. Han sier selv at det var et utviklende samarbeid. Bl.a. var de sammen i Tyskland. I 1930 satte de opp og spilte "Olavsbilete " i øsende regn for Kong Håkon, til minne om slaget på Stiklestad på 900 års jubileet for innføringen av kristendommen i Norge. Han har satt ut sangen "Alla mina geita" som han kunne etter sin far. Gurvin har også skrevet ned den sangen, etter notater som far har gjort. Far hadde skrevet en note litt slurvete, dermed skrev Gurvin sangen ned med en note feil. Ilse hørte de n i et kor, og oppdaget at det var en liten feil i sangen.

Far var en god felespiller, helt til han brakk lillefingeren og den ble gipset feil av dr. Novotny. Han fortsatte å spille fele etter det, men som han selv sa var det bare som en skygge av hvordan han egentlig hadde kunnet spille. Jeg og alle andr e barn som hørte han spille var veldig imponert over et stykke han spilte som hadde med seg alle slags lyder fra fjøset. Han hadde en nydelig sangstemme, tenor, som gjorde ham kjent som kirkesanger. Han hadde lært stemmebruk hos Marie Irgens, og opptrådte ofte ved festlige anledninger, f.eks. i Valdreslaget.

En sommerdag nellom omkring 1915, kom den senere krigshelten og professoren Arnold Restad, til Tangadn. (Restad ble også senere den første styreformannen i Norsk rikskringkasting). Restad forteller selv om denne turen i en av sine mange bøker, ha n ble rodd fra Vassenda til Helestrønd, og gikk sammen med sitt følge gjennom Tangelia. Der ble han betatt av den vakre naturen og plukket seg ut en tomt på Mehankberget. Far var på stølen da, og Restad kom opp for å snakke om tomten. Far skull e spørre grunneierne om Restad kunne få bygge en hytte på Mehankberget. Andris J Bøe (Andris Sygarde) sa nei, men da far spurte om han selv kunne få sette opp en hytte, var det ikke nei i Andris sin munn. Far og onkel Nils (Nils N Bøe 1881- ) kjøpe en gammel stue fra Syndrolsbøkko, og satte den opp på Mehankberget i 1917, etter at de hadde spurt alle grunneierne om lov. Det var Nils på Kjelvo (se denne ) som satte opp selet, etter at bestefar (Nil s T Bøe) hadde kjørt det opp om vinteren. Selet er antakelig fra midten av 1600-tallet. Den siste som ble født i det, døde i brannen på Kvåle 39/1 i 1936.

Far var et meget klokt menneske, som har tenkt gjennom de fleste sider ved livet. Selv om han var gift med mor, som var tysk, gikk han inn i tysk fangenskap under krigen. Han satt i lærerleiren i Kirkenes, da jeg ble født. Jeg har aldri hørt ha n snakke stygt om noe menneske. Selv om jeg er hans sønn, vil jeg kalle ham en "meget høvisk mann" i tråd med det OBW skriver i Wangensteenslekten. For meg er det ingen overdrivelse når jeg kaller ham "DET BESTE MENNESKE JEG HAR MØTT", selv da ha n gikk i sitt 100 år, hadde han omsorg for andre mennesker, og snakket om livets mening og hvor viktig det er å ta vare på hverandre. Fysisk påsto han at han ikke er sterk, og jeg husker godt han sa at han aldri ville bli så gammel som brødrene sine, da jeg var ung. Likevel overlevde han alle sine søsken og var den av dem som ble eldst. Han ville alltid bli med til Tangadn i pås ken, uansett hvor strevsom det kunne være å komme opp dit. Da han var 98 år gammel, kjørte han selv snøscooter ned til Briskebu.

Han døde på Ullevål sykehus 18. mars 1995, nesten 101 år gammel. Ilse og Eva var hos ham. Selv var jeg på et møte i styret i Cricom regional i Portugal.

Occupation:
Lærer Han var først lærer i Vang, så i Gue i Solør, så Vang framhaldskole,

Lars married Lotte BACH on 15 Oct 1935 in Oslo, Grefsen Kirke. Lotte (daughter of Josef Johan Babtist (Sepp) OBPACHER and Margarethe Louise SCHLÖMANN) was born on 2 Jan 1908 in München; died on 17 Sep 1944 in Oslo; was buried on 23 Sep 1944 in Grefsen Kirkegård, Oslo. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Hun ble født kl 1215 i leiligheten til bestemor, som da var Augustenstrasse 35 i München. Hennes første etternavn var antakelig Schlömann, ettersom Oma og Opa ikke var gift. På fødselsattesten hennes er det føyd til at leutnant Josef Obpacher påtar seg farskapet den 4. februar 1908. Den 6. juli 1922, blir det også føyd til at hun er bl itt adoptert av mannen til hennes mor, kjøpmann Richard Bach som bor i Hiltenbergerstrasse 23 i München, har adoptert henne den 4. juli 1922 og gitt henne sitt etternavn, Bach.

Hun møtte far i Oberammergau. Der arbeidet hun arbeidet i butikken til han som spilte Jesus - Alios Lang - i Pasjonspillene både i 1930 og i 1934. Alios Lang var begeistret for henne. Hun var meget kunstnerisk, oversatte mange bøker og skrev sel v flere noveller, bl.a. "Lange schon trug ich den braunen Uniform des Hitlerjugend". Hun oppvokste i Augsburg, hos sin rike stefar Richard Bach, som var jøde og tok navnet Richard H Brooks etter at han flyktet til USA, via Norge i 1939. Hun døde av gulsott, og det siste hun sa var: "Nå føler jeg meg mye bedre" Nekrolog over mor I Aftenposten: "Fru Lotte Bøe, lærer Lars Bøes hustru, er søndag den 17. ds. avgått ved døden bare 36 år gammel. Fru Bøe ble syk ivåres, men kjempet hele tiden tappert med sykdommen og stelte for sin mann og sine barn like til to, dager før hun sluknet. Henne s plutselige død kom derfor helt, overraskende.

Fru Bøe var et høyt kultivert menneske, fin og nobel og elskverdig i all sin ferd Hun gikk helt opp i sin gjerning som hustru og mor og hadde en sjelden evne til å gjøre det lunt og hyggelig i sin heim, hvor hun gjestfritt nyttet et hvert høve ti l å samle sin manns slekt og venner. Hennes største glede var å glede andre og intet offer var for stort for henne, hvis hun kunde gjøre sin neste en tjeneste. Om fru Bøe kan det i sannhet sies at de som kjente henne holdt av henne." Dette er antakelig skrevet av en av lærerene på Kjelsås skole, forfatterinnen, fru Fossum

Notes:

Han var meget god til å synge. Han "hullet" til dans for ungdommen når de ikke hadde spillemann. Salmedikteren og folkevisesamleren Lindemann, var innom ham for å skrive ned folketoner, men da åpnet han ikke munnen. Da Lindemann var gått satte han i å synge for full hals! Av ham lærte far sangen "Alla mina geita". Han drev med mye hester og kjøpte og solgte hester stadig vekk. Gården hadde mange flere hester enn det var bruk for. Ha n kjørte lass til Lærdal og Oslo, noe som var en rett gården hadde.

Han var en dyktig arbeider, og ved siden av hesteavl og salg arbeidet han mye med glad i stein, og slet på mange steiner som han brukte til bygging. Bl.a. er det en stor stein i våningshuset i Bøe som er brukt til gulvås, den har han kjørt med hes t og slede fra Helin. Den store ovnshella i vår hytte på Tango, er det også han som har dratt dit. Nils var ung da han ga fra seg Bøe 41/2, han beholdt derfor mye for seg selv, og det førte til at vi fikk hytta på Tango. Først leide de det nedlagte selet i Ellingbøjordet, (Sporastøyl-hytta er bygd på tomtene etter det). Men kyrne til Bøe 41/ 2 fulgte med ned dit, fordi de kjente bestemor best, dermed ble Ragndi sint og nektet bestemør å ta sin del av bølingen ned til Ellingbøjordet. Da bestemor ikke orket å bære melken fra sine kyr ned fra øvre Tangadn, kom far og onkel Nils (NIL S N BØE f. 23.jul.1881) på at de skulle kjøpe en gammel stue i bygda og sette den opp på Tango. Far hadde fått ideen til en hyttetomt der av Arnold Restad, senere krigshelt og advokat. (Restad var også den første styreformann i NRK. På byggeplate n ved inngangen til Radio huset står navnet hans.) Restad ville bygge på Tango og spurte far om han kunne undersøke med grunneierne om de ville gi ham lov. Andris Sygare sa nei. Han ville ikkje ha byfolk som kunne skremme kyrne på Tango. Da far sp urte om han og onkel Nils kunne få sette opp en hytte der, sa Andris ja. De kjøpte husmannsstua på Syndrolsbøkko under Myre av Bøye Myre i 1916 og satte den opp som livaursel på Tango. Far har senere bygd den om.

Occupation:
grb/ hestekar

Nils married Ingeborg Olsdtr SØYNE in 1870. Ingeborg (daughter of Ola Knutsen Kvame Strand SØYNE and Ragnhild Olsdtr STRAND) was born on 6 Jan 1851 in Søyne 50/; died in 1930 in Bøe 41/2, Sørebø. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Hun var en meget omtenksom, snill og klok kvinne. Hun hadde store kunns kaper og tok seg godt av barna sine. Musikalsk og flink på Langeleik. Hun leste ofte for barna sine, bl.a. "Fru Inger til Østeråt".

I følge far var dette ett av de fineste menneskene i Vang på den tiden. Bøye Skeie (Kattevold) "Skulemeistaren" ville gjerne gifte seg med hennes, men hun sa nei! Hvorfor hun valgte bestefar istedenfor Bøye Skeie, er uforståelig, men for oss so m fulgte etter er det jo ganske bra. Vi hadde vel neppe eksistert uten dette ekteskapet! Hun og bestefar Nils T Bøe bodde hos far på Klukkarhaugo i Vang en tid. Det var vel bedre å bo der enn på livaure i Bøe, hvor svigerdatteren, Ragndi, regjerte . Da far flyttet fra Vang, måtte de også flytte tilbake til Bøe 41/2.

Other Events and Attributes:

• Residence: Regensburg

Notes:

Han startet LERAG 1922, men ikke som eier, men som direktør for Regensburg by. Da byen ikke ville drive lenger fikk han overta steinbruddet og verket. Senere ga han opp steinbruddet fordi det var for mye arbeid. Det skulle han ikke ha gjort for like etter ble dette bruddet engasjert til å skaffe steinen for "Haus des Deutsches Kunst". Han døde av hjerteslag.


Han skrev bl.a. boken om historien til regimentet til Fürst Turn und Taxis og det følgende om Obpacher:

Obpacher Anton Oppacher, Schuetzenhauptmann von Jochberg, zählt zu den hervorragendsten Landesverteidigern Tirols, er ward am 15. August 1770 geboren, uebernahm nach dem Tode des Vaters das elterliche Anwesen und das Gasthaus und verheiratete sich mit Mari a Daxer einer Bauernstochter von Jochberg, aus welcher Ehe 4 Toechter und 2 Soehne , wovon im Jahre 1841 der Ältere das muetterliche Anwesen uebernahm, entsprossen sind. (Jochberg ist eine selbständige Gemeinde im polit. und Gev. Bezirk Kitzbueche l). Anton Oppacher war dem Rufe seines Kaisers gefolgt und stand in den Jahren 1796 und 1997 als Leutnant in der Schuetzenkompagnie des Hautmanns Taxer in den vordersten Kampfreihen, nach geschlossenem Frieden kehrte er in seine Heimat zurueck und erh ielt fuer sein mutiges Verhalten während dieses Feldzuges die silberne Tapferkeitsmedaille. (Dieselbe Auszeichnung erhielt laut ständischem Aktivitäts-Dekret. vom 8. August 1801 auch der Feldkaplan Mathias Oppacher von Jochberg). Als nach 4 Jahren anno 1800 die franzoesischen Heere mit ihrem Oberkonsul neuerdings das Vaterland bedrängten, kämpfte Oppacher als Oberleutnant der Landsturmkompagnie von Jochberg mit seinen Getreuen am Inn und trug durch seine Tapferkeit, Unersc hrockenheit und klugen Anordnungen wesentlich bei, dass die zahlreichen feindlichen Scharen bei Koessen und Unken ungeachtet 3 maligem verzweifelten Angriffen mit namhaften Verlusten glänyend zuruckgeworfen wurden. Der Frieden zu Luenville vo m 9. Februar 1801 unterbrach die blutigen Anstrengungen der braven Tiroler, Anton Oppacher empfing fuer seine Dienste die zweite silberne Tapferkeitsmedaille. Als dann anno 1805 Napoleon nach Oesterreich eingedrungen und die Schlacht bei Austerlitz geschlagen war, da standen auch Tirols Heldenscharen wieder auf und wir finden Oppacher durch freie Wahl seiner Kampfgefährten, in deren Reihen auch Wehrmänn er aus Pinzgau und Pongau waren, als Oberleutnant in der Kitzbuechler-Landsturm-Kompagnie des Hauptmann Hager an Tirols wichtigem Engpasse Strub, wo er 16 Stunden dem heftigsten feindlichen Geschuetz und Gewehrfeuer ausgesetzt war, die Feinde mi t grossem Verluste zuruecktrieb und erst dann den Kampfplatz verliess, als ihm eine Musketenkugel verwundete. Bevor der tapfere Landesverteidiger von seiner Wunde genas, hatte bereits der Friede zu Pressburg dem unheilvollen Kriege ein Ende gemacht, und Oppacher konnte wieder seinen Landwirtschfts- und Gewerbs-Geschäften obliegen. Im Jahre 1809 bedrängten die franzoesischen Heere mit den rheinischen Bundestruppen verstärkt, abermals Oesterreichs Provinzen und da stand Oppacher, durch einmuetige Wahl seiner Kampfgenossen zum Hauptmann, und durch das k.k. Rates und Unterinten danten von Roschmann zum Unterkommandanten ernannt, wieder am Strubpasse, wo er vor 5 Jahren tapfer gekämpft und geblutet hatte. Die ganze Besatzung bestand aus 275 Mann und war Oppacher untergeordnet, ferner war eine Besatzung von einer halben Ko mpagnie des oesterr. Infanterie-Regiments Hohenlohe-Bartenstein 50 Mann zählend da, ferner 40 k.k. oesterr. Feldjäger nebst zwei sechspfuendigen Kanonen. Am 11. Mai am Christi-Himmelfahrtstag rueckte schon um 6 Uhr morgens General Wrede mit 10 00 0 Mann zur Bestuermung des Passes vor und die feindlichen Kanonenkugeln flogen in den Pass hinein. Alles eilte auf den angewiesenen Posten und der Feind wurde sogleich von den Kanonenschuessen der Kaiserlichen begruesst. Die zwei Kanonen waren zu r Deckung der Strasse aufgestellt, mit der uebrigen Mannschaft konnte man kaum den vierten Teil der Strasse davon besetzen. Von den Schuetzen geschah auf Anordnung des Offiziere kein Schuss bis man sicher war, dass man den Feind erreichen koenne, weil auch die Munition gespart werden musste. Gegen 8 Uhr kam nun der Feind ganz gegen den Pass und die im Walde postierte n Schuetzen begannen ein so heftiges Feuer, dass er sich mit grossem Verluste zurueckziehen musste. Wiederholt griff der Feind an, aber immer wieder wird er blutig zurueckgeschlagen. Um 10 Uhr verstummten die kaiserlichen 2 Kanonen, denn die ein e wurde durch eine feindliche Haubit-Granate demontiert, fuer die andere fehlte es an Munition, auch waren die meisten Kanoniere schon getoetet. 18 Kanonen speien gegen die Tirolerverschanzen Tod und Verderben, doch die tapfere Besatzung weicht keinen Schritt und schlägt jeden Angriff zurueck. Der Kampf dauerte auf diese Art bis 3 Uhr Nachmittags fort, um welche Zeit endlich General Wrede , die schwache Besetzung des Passes ahnend, denselben in seiner ganzen Ausdehnung bis an die Felswände hin wuetend bestuermen liess. Da den Verteidigern die Munition auszugehen anfing und dem ausgedehnten Sturmangriff nicht genug Mannschaft entgeg engestellt werden koennte, die Jochberger-Schuetzen aber vom Feine bereits umgangen waren, so zog man sich nach neunstuendigem Blutigem Kampfe zurueck, die Bayern erkauften aber die Eroberung des Passes mit einem Verlust von 2 000 Mann. Der vom Feinde umgangene Hauptmann Oppacher konnte sich mit seiner Mannschaft nur ueber die steilen Berge nach Pillersee vor Gefangenschaft oder Vernichtung retten, Hauptmann Hechenberger aber entkam mit den uebrigen Schuetzen und den k.k. Soldate n durch die Wälder kämpfend ueber Waidring gleichfalls nach Pillersee. Das im Jahre 1887 am Strubpasse errichtete schoene Denkmal zum Andenken der tapferen Vaterlandsverteidiger verzeichnet auch Oppachers Heldentaten in Bild und Schrift. Oppacher und Hechenberger schlossen sich nun mit ihrer Mannschaft den Kämpfen des Majors Wintersteller an. Im Anfange September begab sich Oppacher nach Innsbruck zum Oberkommandanten Andreas Hofer, um mit ihm und den dortigen Schuetzen-Offizieren die weitere Landesverteidigung zu besprechen. Er wurde freundlich empfangen und nach beendigter Unterredun g zum Mittagsmahle Hofers geladen, welches aus Suppe und Braten nebst einer Torte bestand. Hofer sagte hiebei zu Oppacher: Torten seien sonst bei seinem Essen nicht gewoehnlich, heute aber habe er auch Torten aufsetzen lassen, weil er vom Erzherzo g Johann eine froehliche Nachricht erhalten habe. Am 25. September 1809 erhielt Hauptmann Oppacher von dem Oberkommandanten Wintersteller den Auftrag mit 120 Mann den von den Feinden besetzten Kniepass bei Unken durch eine Bewegung im Ruecken der Feinde zu erstuermen, was auch gelang. Nach Zuruec klassung einer kleinen Besatzung vereinigte er sich mit Speckbacher. Hiedurch wurde die Verbindung zwischen den Kommandanten Speckbacher bei Lofer und Wintersteller bei Unken besser hergestellt und diesen zwei Majoren der Sieg erleichtert, denn wä hrend Speckbacher bei Lofer kämpfte und den Feind nach hartnäckigem Widerstande in die Flucht schlug, kämpfte Wintersteller bei Unken mit dem weit ueberlegenen Gegner nicht minder tapfer. Als nun Speckbacher die Feinde nach Unken zurueckwart, fie l Oppacher denselben in die Planken und so kam der Feind in ein dreifaches Feuer. Viele waren von Oppacher und seinen Schuetzen, da Erstere - obgleich er als Hauptmann kommandierte, als einer der besten Schuetzen stets selbst schoss, von den Kugel n tot getroffen, einige wurden in die wild vorueberrauschende Saalach gesprengt, während die Uebrigen ihre Gewehre wegwarfen und um Pardon baten und erhielten. Oppacher ging nach dem 14. Oktober 1809 abgeschlossenen Wiener Frieden wieder in seine Heimat nach Jochberg zurueck, muste sich aber einige Zeit in den Almhuetten und Wäldern vor den Nachstellungen der Bayern noch verborgen halten, wurde aber bal d wegen seiner dem Feinde auch bekannten humanen Behandlung der Gefangenen begnadigt. Im Jahre 1810 schrieb der Geh. Regierungsrat von Roschmann dem Oppacher aus Wien, dass der gute Kaiser Franz in Anerkennung seiner Tapferkeit und treuen Hingebung beschlossen habe, ihm 2000 Gulden C. . W. W. zusenden zu wollen, er solle einen vert rauten Boten mit einer Quittung zur Empfangsnahme dieser Summe an ihn (v. Roschmann) abschicken, da das Geld bereit liege. Oppacher schlug dieses grossmuetige Anerbieten aus, weil er glaubte, nicht mehr als seine Schuldigkeit getan und sein Kaise r jetzt Lasten und Sorgen ohnedies genug habe. Dem Oppacher gelang es mit der Zeit auch das Vertrauen der bayerischen Beamten zu gewinnen und so geschah es, dass Oppacher und Wintersteller, als sie sich bei der kgl. bayer. Militär-Untersuchungskomission unter dem Vorsitze des General Dreue t in Innsbruck stellen mussen, vom k. Landrichter Knittl in Kitzbuechel, der sich persoenlich mit ihnen nach Innsbruck begab, selbst die kräftigste Fuersprache erhielten und beide vom Dienen frei gesprochen wurden. Durch Aufmunterung des Landricht ers wagte es bei dieser Gelegenheit Oppacher mit Wintersteller in Innsbruck bei den dort anwesenden damaligen Kronprinzen Ludwig von Bayern fuer 2 arme Bauern des Gerichtes Kitzbuechl, die wegen Verbergung von Deserteuren in schwerer Gefangenschaf t schmachteten, Fuerbitte einzulegen, welcher auch zur Freude aller, willfahrt wurde. Endlich verband

Occupation:
Oberstleutnant AD

Josef married Margarethe Louise SCHLÖMANN. Margarethe (daughter of Ludwig SCHLÖMANN and Luise MECK) was born on 28 Sep 1883 in Strassbourg, Frankrike; died on 15 Sep 1975 in München; was buried in Nord Friedhof, München. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: USA

Notes:

På dåpsattesten som onkel Tasso har skrevet av, står det at hun er døpt Augustine Jakobine Schlömann. Det navnet står også på vielsesattesten hennes med Richard Bach. Han var jøde og de flyktet til Amerika via Norge i 1939-1940. I Amerika bytte t de etternavn til fra Bach til Brooks, og Oma må samtidig ha byttet fornavnene sine fra Augustine Jakobine til Margrethe Louise.

Hun hadde også sønnen Arthur. hun sa at det var Opas (Josef Obpacher) sønn, men han sa nei. Hun måtte sverge i retten på at Opa var faren til Arthur, men det hjalp ikke. Han forlot henne. Da hadde han antakelig funnet sin nye kone, Gertrud.

Birth:
Hun er født kl 20.00.

Died:
Hun døde kl 13.20

Buried:
Kjør til baksiden (nord-siden). helt på enden av veien er det en inngang, graven ligger ved nr 172 like ved et stort hus.

Notes:

Da første mannen til Ingeborg lå for døden, sa han til henne: "Skal du gifte deg igjen, må du gifte deg med tjenesteguten Thomas". Stesønnen Nils kjøpte Kattevold i 1853, men sa at han også ville ha Bøe, derfor kjøpte Thomas gården Kvåle 38/8 i 18 61. Striden om odelsretten ble løst ved at halvbroren til Nils (DY) skulle få Bøe 41/2. Han fikk gården i 1866. Thomas ble boende i Bøe og ga Kvåle til eldste sønnen Thomas rett før han døde i 1873.

Occupation:
grb

Thomas married Ingeborg Nilsdtr WANGENSTEEN in 1831. Ingeborg (daughter of Nils Larsen WANGENSTEEN and Ingeleiv Endresdtr GÅSEDELEN) was born in 1806 in Stele 21/2, Uppigarden, Vang I Valdres; died in 1896 in Bøe 41/2, Sørebø. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Var meget vakker. Ble kalt "Stelerosa" (se bilde) Da første mannen døde rådet han henne til å gifte seg med gårdsgutten sin, som også var hans fetter. Det gjorde hun samme året mannen døde. Hennes tante var gift til Bøe 41/1 (Sygarde), men døde no en få år etter at Ingeborg kom til Bøe Hun er søsteren til lensmann Lars N Wangensteen Kvam. Ingeborg bodde i Bøe 41/2 til hun døde 90 år gammel, 23 år etter at mannen døde.

Other Events and Attributes:

• Residence: Strand 10/2-3

Notes:

Han var først på Kvame 11/ så brukte han Strand 10/2-3 før han kjøpte Søyne. Han var oppfinner, altmuligmann, ovnsmaker (I Bøe 41/1 (Sygarde) finnes det enda en ovn etter han) og jeger. Se Valdres historielags tidsskrift om han. Han hadde en slekt ssykdom med knærne. Men først og fremst var han en stor spillemann som var kjent som "SØYNIN". Han hadde hadde lært å spille av haugafolket, ble det sagt.

I notatene etter onkel Nils (Nils N Bøe 1881-1970), er det et kopi av at brev fra 21.10.1925 til Herr Tomas Hæreide, Aardalstangen, som lyder: "Ad Ole Søine og Trond Eltun". I anledning av Deres forespørsel i Valdres nr 122 om disse to spillemend, skal jeg tillate mig at meddele, at Ole Søine var min bedstefar, og efter hvad min mor (som var hans datter) har fortalt og efter hvad jeg selv erindrer skal jeg meddele føl gende: Ole Søine var født i 1803 i Øie i Vang, søn av gaarbruker Knut Stende. (HB: dette er feil, Söynin var født i 1813, i onkel Nils sitt brev kan dette være trykkfeil). Han giftet sig med Ragnhild Strand og Kjøpte en nabogaard som ogsaa het Str and eller Strønd. (HB: dette er også feil, han arvet garden). En stund efter solgte han gaarden Strand og kjøpte igjen gaarden Søine i Vang hovedsogn. Søine var en særdeles vel utrustet mand. Foruten at være en meget dyktig gaarbruker var han ogsaa en alt mulig mand i ordets bedste betydning. Han var smed, snekker og skomaker ikke bare til eget bruk, men ogsaa av mange av bygdens folk søkte he n til ham. Paa sin egen gaard byget han det første treskeverk i Vang (heste vandring), og dette er endnu i bruk paa Søine. Videre en meget brukbar saamaskine og mange andre gaardsredskaper, som ikke var almindelige paa den tid.

Han lavet ogsaa to velocipeder (sykler). den første med et stort og et lite hjul og den neste med to like store hjul. De var lavet hovedsagelig av tre og kun som et expriment. Han var ogsaa en meget dygtig urmager, som ikke bare reparerte alle byg dens klokker, men han lavet ogsaa sit eget stueur. Dette viste ikke bare klokkeslettet men ogsaa datum, maaned og aar. Dessuten var det paa talskiven anbragt to bukker som stanget mot hinanden for hvert slag, klokken slo.

Han lavet ogsaa flere ovnsformer, som han sendte ind til ovnstøperierne, og i Vang findes endnu flere av hans ovner. Videre var han en stor jæger og fisker. Om høsten reiste han tilfjelds paa renjagt. Han bodde da i smaa stenbuer o.l.. Som en kuri ositet kan nevnes at han hadde lavet sig en hue av blik, som han ogsaa benyttet som kokekar. (HB:Onkel Nils har føyd til med håndskrift på kopien, som ellers er skrevet på maskin, at Han døde i 1893, men dette er feil, Söynin døde i 1902, noe som også bekreftes av at far husker ham godt.) Hans virksomhet som spillemand kjenner jeg desverre mindre til. Jeg vet dog at han baade i Vang og andre steder var anset som en meget dygtig spillemand. At han mange ganger blev hentet baade til Aardal og Lærdal er en kjendt sak. Men ogsaa sydove r til Aurdal blev han hentet for at spille for Storkarene i julen. Ole Søine og Trond Eltun var vistnok opvokset sammen og var meget sammen paa sine spillemandsturer. Trond skulde være flinkere til at spille gammel folkemusikk, mens Ole var den fl inkeste, naardet gjald dansemusikk.

En mand fra Bergen ved navn Arne Bjørndalen var for et par aar siden paa Søine for at faa oplysninger om Ole, og det er da mulig at han har faat fyldigere oplysninger om hans spillemandsvirksomhet. Trond Eltun kjender jeg ikke noget mere til en d at han var far til nulevende gaardbuger Johan Henrik Eltun paa norder Kvam i Vang, og ved hendvendelse til ham vil De formentlig faa alle de forønskede oplysninger. Skulde De faa ytterligere oplysninger om Søynin som spillemand vilde jeg være taknemlig om De f.ex. i Valdres vilde meddele dette. Ærbødigst Nils Bøe. Kjøbmann."

Jeg har ikke funnet at onkel Nils fikk noe svar fra herr Tomas Hareide i de notatene jeg fikk av onkel Nils, men de finnes sikkert i familien Amundsens arkiver, som overtok alt fra sin bestefar. Onkel Nils fortalte ofte at han hadde fått sva r i Valdres og til seg selv etter det brevet.

Som særoppgave på gymnaset skrev jeg om "Et Bygdegeni - urmakeren, ovnsmakeren, oppfinneren, smeden, børsmakeren, jegeren, bonden og SPILLEMANNEN OLA STROND". (Nå kan jeg innrømme at denne oppgaven i hovedsak var avskrift fra Valdres historielag s tidsskrift om "Søynin", skrevet av Knut Hermundstad, men noen innspill har jeg fra fortellinger jeg har hørt om ham. Spesielt har min far Lars Bøe (født 1894-), onkel Nils (se ovenfor), onkel Thomas (Thomas N Bøe født 1872), onkel Knut (f 1884 ), Ola K Bøe (født 1920) og Johannes nerre Bøe (f. 1888) fortalt meg mye om Ola K Strand på Søyne. Nedenfor har jeg derfor omskrevet særoppgave fra gymnastiden, satt til nye historier og rettet ting som var feil ting:

Selv om Vang i Valdres er den største av de tre store Valdres herredene, i alle fall i utstrekning, var det i gamle dager et svært avstengt område. Det var ikke mange som ble kjent utenfor sin egen bygd, og sine ektefeller fant man stort sett inne nfor bygdas egne grenser, ja svært ofte gikk man ikke lenger enn til en av nabogårdene for å finne seg kone. (I 60-årene ble det gjort en undersøkelse omkring dette i hele landet, og det var bare ett annet sted hvor det var så stort inngifte so m i Vang, nemlig Bykle i Setesdalen). Men selv om Vang var innestengt, var OLA STROND på en så stor spillemann, at hans navn tvang seg fram blant de landskjente bygdemusikere. Ikke bare på musikkens, men på mange andre områder gjorde han seg bemerket utenfor Vangs snevre grenser.

Faren hans, Knut Håvardson Steinde, giftet seg i 1799 med Dorthe Anfinnsdatter Kvame. De brukte først gården Kvame, som hun kom fra, her ble Ola født i januar? 1813. I 1823 solgte Knut gården Kvame og kjøpte Strand i Øvre Dalen, og her levde Ol a sine ungdoms år. (Eilif Pettersen har laget et maleri av Strand på den tiden, som henger i Nasjonalgalleriet).

Om somrene hjalp Ola faren med gårdsarbeidet, men om høsten og om vinteren ble han lokket av jaktlivet. Ved Strandagårdene ligger det store fjellvidder mellom Bygdin og Øvre Dalen. Her var det flotte villrein områder og Ola ble snart en meget go d reinsdyrsjeger.

Han var en morsom og kjekk ung mann, og det var ikke å undres over at mange av jentene i bygda falt for ham, og Ola Strond ble forelsket i mange av dem. Det så en stund ut til at Ingeborg Torgersdatter Strand, fra en av nabo gårdene, skull e gå av med seieren. De fikk en datter (13.juli 1839), som ble døpt Dorthe Olsdatter, men i siste liten kom det noe i veien for dette ekteskapet. Ola giftet seg i 1843 med Ragnhild O Strand, også fra en av nabogårdene. Hun var av Wangensteenætten . De fikk mange etterkommere.

FRA STROND TIL SØYNE Da Ola og Ragnhild hadde giftet seg, ville de bort fra Strand. Grunnen er ikke kjent, men det kan være at de ikke ville være der Ingeborg Torgersdatter (som hadde en datter med Ola) bodde. I alle fall solgte han odelsgården til Ola Knutsen Steingj orde. (Noen år etter kjøpte Ingeborg Torgersdatter gården tilbake til sin og Olas datter, Dorthe. Selgeren var sønnen til Ola Steingjorde, den berømte rosemaleren, Ola O Strand (Strandamåleren). Han solgte fordi han dro til Amerika, og også der va nt han seg et navn som rosemaler.) Ola og Ragnhild kjøpte gården Søyne i hovedsognet, og derfra har han navnet "Söynin". Han trivdes visst ikke sågodt der nede som han gjorde i Øye. Han skal ha sagt: "Den so åtte ein goe gar uppi Dale, og so sælde
n, so va
n dumme". Men etterso m de vendte seg til livet i hovedsognet, kom de også til å trives der. De ble i alle fall boende der så lenge de levde.

Ola var en mann full av ideer, til dette kom hans mekaniske og tekniske evner. Hvis han hadde kommet mer ut i verden og fått faglig opplæring og kunnskaper, kunne han drevet det meget lang. Tore Ey beskriver Söynin slik i boka om Vang og Slire : "I 1856 brugtis Søine av husfader, gaarbruger, selveier, smed, gytler, snedker, uhrmager, fiskeformerer, ovnsstøper, uppfinner, musiger Ole Knutsen gm Ragnhild Olsdotter. Om vintrene drev Ola og reparerte klokker for folk i bygda. Han lagde også selv klokker, bl.a et slagur som var noe for seg selv. Klokka viste ikke bare tiden, men dato og måned, dessuten var det festet to bukkehorn på tallskiven, disse stanget mo t hverandre for hvert slag klokken slo. Fortsatt finnes det folk som husker denne klokken, som ble kalt Bukkeklokka på Søyne. Den ble dessverre solgt i en auksjon ved et skifte, og ingen vet hvor den befinner seg nå. Omkring 1850 holdt skogen i Vang på å bli hogd ut. På de fleste gårdene brukte de da peis, både som varmekilde og til å koke i. Peisen bruker veldig mye ved for å holde varmen, og dette ble en oppgave for Ola. Han bestemte seg for å lage ovner , som kunne være både varmekilde og brukes til å koke på.

Han pleide å stenge seg inne i et rom når han grublet over disse problemene. Han kunne bli der inne nesten hele dagen uten mat. Men til slutt hadde han da også funnet løsningen; nemlig etasje ovner. Ola Strond på Søyne var den første i Norge so m laget slike ovner, og kunne sikkert ha tatt patent på dem, hvis det hadde vært mulig på den tiden, og hvis han hadde visst hvordan han skulle gå fram. Han tegnet først ovnene og laget siden former av tynne bord. De eldste ovnene skriver seg fr a 1850, mens de yngste ovnene bærer årstallet 1890. Det var først Bærums verk som støpte og solgte Søyne-ovnene, men siden lot han Mustads fabrikker på Gjøvik lage dem. Han fikk 1 spd. for hver ovn som ble støpt. Det er enda (i 1960) tre slags søy ne-ovner i bruk i Vang, men rundt om i gamle hus i Norge kan det hende det finnes flere. De eldste og minste ovnene er på to etasjer. De har ett varmerom med ett kokehull. Den største ovnen har også ett fyrrom, men fire etasjer og to kokehull. De n var både varmekilde, komfyr og møbel i en storstue. Den nyeste og fineste ovnen er en mellomstor utgave av den største. På dens langsider står det OKS. Søyne, Vang, 1890. På tverrsiden står det på ekte vangsgjelding: "Syo gryta? Ja! (Koker gryt a? Ja!)". Ovner av dette slaget sto i butikken til Ola i bu'n (som nå står på Valdres Folkemuseum) og i Brekkebakko og i Sygarde i Bøe (41/1) (i den gamle bygningen). Den siste er restaurert og står i det fine nyrestaurerte huset til Anna Ragnhil d Brattebråten Berge.

I sin tid var Søyne-ovnene et stort framskritt. Draget gikk i sving oppover gjennom ovnen, slik at varmen ble maksimalt utnyttet. (I de nye jøtulovnene følger de Søyne-prinsippet ved å legge inn en dragskiller i selve ovnen). Søyne-ovnene hadde li kevel den feilen at de var vanskelige å sote og de var dessuten meget dyre.

Like etter 1814 hadde en og annen storgård ute på flatbygdene så smått begynt å bruke maskiner i jordbruket. I 1820 årene kom treskemaskinen til Valdres, men de var meget dyre og egnet seg lite for små fjellgårder, så det ble ikke mange av dem. Ol a grublet en tid over problemet, sa fant han en løsning og lagde en enklere treskemaskin enn det de brukte på flatbygdene. Han fikk støpt noen hjul, mens alt annet laget han selv. Treskemaskinen ble drevet av hestevandring, men to mann kunne ogs å dra den. Den gikk på omgang på gårdene omkring Søyne før den fikk sin store utbredelse. Søynins treskemaskiner ble, etter hvert, brukt på flere gårder også etter den andre verdenskrig. På Søyne brukte de faktisk Olas gamle treskemaskin helt ti l de flyttet til Øylo, og forpaktet bort Søyne i 1948. På Stele, Kvame og Kvien skal det finnes treskemaskiner etter Ola Søyne den dag i dag. Det var mange som brukte Ola Strond på Søyne til å treske for seg, blant dem var stortingsmannen og lagti ngspresidenten Nils Thune.

Rundt 1850 begynte Søynin å tenke på om det gikk an å lage en maskin som kunne slå, og mot slutten av det tiåret laget han en fullt ferdig slåmaskin. Ola laget også en maskin som sådde og rullet åkeren samtidig. Denne maskinen gikk på omgang i hel e Vang og var til stor hjelp, men fordi den ble så mye brukt, er det nå bare noen rester igjen av den, disse står på låven på Søyne.

Etter at den første velosipeden (sykkelen) hadde rast gjennom Vang, fikk Ola lyst til å lage en slik landeveistraver, og snart var den første sykkelen i Vang ferdig. Framhjulet hadde en diameter på litt over en og en halv meter, bakhjulet var bitt e lite. En annen sykkel han laget hadde 3 hjul, to store framme og et lite bak. (Far (Lars N Bøe 1894- ) husker godt disse syklene, men de ble også brukt så mye, spesielt av ungene, at det nå ikke finnes rester igjen av dem).

Da han var blitt gammel, og satt inne og så på kvinnfolkas arbeidd laget han en spolemaskin som de hadde stor nytte av på Søyne, men også den, som nesten alt annet han laget er kommet bort. Fra 1900 til langt opp i 1960-årene tok ikke bygdefolke t Vang vare på gamle ting, i alle fall ikke bruksting som nettopp var blitt gamle og umoderne, da var det bedre å kaste dette for å få respatexbord og husmorvinduer med plastikkglass.

Ola var også en dyktig smed, gytler (støper) og børsemaker. I smia si konstruerte han en blåsebelg som ble dratt med en håndsveiv. Den har jeg selv sett i den lille smia som står på Søyne. Dessverre fikk jeg bare et glimt av den, fordi jeg ble jag et bort av Olav Dalåker som da forpaktet Søyne. Det hjalp ikke at jeg sa jeg ville se på gården til min oldefar. "Me vi'kje ha byfølk rekande her", svarte Olav Dalåker til det! Olav Dalåker er nok ikke hel typisk for den gjestfriheten som eller s finnes i Vang.

Søynin boret opp både sine egne børser og børsene til mange andre av bygdas jegere. Før jakttiden hendte det ofte at det kom folk både fra Lærdal og Slidre for å få finpusset børsene. En gang kom det en mann helt fra Gudbrandsdalen for at Söyni n skulle finstille geværet hans. Da mannen kom hadde Ola selv dratt på jakt, men mannen var fast bestemt på å få Olas hjelp, så han ble i bygda en hel uke, før Ola kom tilbake og kunne hjelpe ham.

Han var også en flink snekker, og til hver av døtrene sine laget han vakre kleskister med jernbeslag. Min bestemors kiste (Ingeborg Søyne) står i Bøe den dag i dag. Til seg selv laget han et reiseskrin med en så innviklet lås at en må ha god veile dning hvis en skal klare å låse opp det skrinet. Det befinner seg i dag (1960) i Øylo.

Oppe i Vangsåsen, midt inne i Søyneteigen, ligger Pyttingsvannet, et vann som fullt og helt hører til gården Søyne. Det ergret Søynin at det ikke var fisk i vannet, men etter å ha grublet over problemet en tid, fant han en måte han kunne lag e et fiskeutklekkings apparat, som antakelig er det første i Valdres. Han fikk mye yngel, men ble aldri fornøyd med fisket i vannet sitt, fordi fisken ble stygg og mager. antakelig var vannet allerede den gangen surt, med lite mat til fisken.

Siden klekket han ut yngel, med større hell for andre bønder. Søynins fiskeyngel var med på å redde fisket både i Tyin, Øyangen, Steinbuvannet og i Helin. I tidsskriftet Sportsmannen, står det en artikkel, hvor det til og med heter at uten Ola Str ands fiskeyngel hadde det ikke vært mulig med sportsfiske i mange av de gode fiskevannene i Valdres i dag.

Olav Moe (kjent spillemann i Valdres i første halvdel av 1900) har skrevet: EN AV DE FREMSTE SPILLEMENNER I VALDRES VAR OLA STROND, SØYNIN. Ola Strond på Søyne var en av de spillemenn som skapte en egen personlig form i spillet sitt. Han nøyde se g ikke med å spille grammofon etter andre. Olav Moe skriver videre: klart, sterkt og godt merkbart spela han. Med ein suveren bueføring, som var stor og kraftig, virket spillet hans fulltonende. Det var den brede grunntonen i spillet som Stronde n ville ha fram, og det maktet han fullt ut. Videre heter det hos Olav Moe om den gangen han fikk høre og lære av Stronden: Det var eit stort folkemøte i Vang i 1890 åri. Saman med mange andre slidringar var ogso eg der. Ein god kjenning, som ogs o var spelemann; Jan Ringjestadbergene, tente på den tida på Søyne, og han fortalde meg om Stronden og spelet hans. Med gode ord og lempor vart det ordna so at nokre av oss fekk koma opp til Søyne etter stemna. Gamlen var gått til sengs då me kom, men så snart han merka at det var komen utanbygdsspelemenn til gards, og attpå høyrde felelåt i huset, var det ikke lenge før han kom på føtene att Olav Moe forteller videre at da de ville ha ham til å spill e for seg, var han lite villig. Han sa han var for gammel til slikt, hvis han ikke hadde vært det, hadde han jo også kommet ned på stevnet.. De holdt på å mase, men Ola var urokkelig, og til slutt gav de opp. De forsto at det var alvorlig men t at han ikke ville spille for dem, når han ikke kunne spille slik han hadde kunnet i sine velmaktsdager. Så tok isteden Olav Moe fela si og spilte en slått, som Søynin skulle ha laget. Søynin satt stille og hørte etter til Olav Moe var ferdig . Da reiste han seg rolig og sa: "Å du ha mykje å læra du guten min, så du får kome med felun likevæl då, så ska e sjå um e hugsa koss det va....." Så skriver Olav Moe, at han tok fela, så på den, stemte den om igjen, så igjen på den og liksom kjæ lte for den en stund. Etter å ha holdt på slik en halv times tid (Ola Søyne var da 77 år gammel), reiste han seg plutselig opp, satte fela under haken og begynte å spille. Olav Moe skriver. Ein kunde rett nok merke at åri tyngde på bogen, kasti va rt stivare og den tendande dåm kom ikkje så godt fram som man kunde ane at den hadde gjort i hans velmakts dagar, men ein måtte ikkje vera spillemann for å skjøne at den kar'n hadde havt makt i spelet sitt og makt over folk som høyrde han. Han slu ta ikkje å spele, og etter kvart som natta seig på vart me trolltekne alle som var i stoga på Søyne. Stronden vart liksom yngre for kvar slått han spela, og han slutta ikkje før sole rann, aldri har ei natt gått så fort for nokon av oss som va r me. For meg vart dette ei av mine mest minnerike netter! Av slåtter som eg lærde av ham den natta var; Gridhamaren, St. Tomasklokkelåtten, Haugafolkenes bryllupsslått, Knøøstambarn or Olberget, og Hulabakken, klagesangen til eventyrguten i Hyda le, då han vart fangen og drepen.. Det som sterkast verka på meg og som eg alltid hev freista å halde fast på i spelet mitt, var den runde , store tonen med den breie klangen, og det at sjølve melodien laut haldast høgt over harmonitonane, jamvel i dubbelt grip og andre små utstafe ringar i spelet. I det synte Ola Strond, Söynin ein ny veg i Folkemusikken.

Mange forteller at Ola Strond lærte av haugafolkene på sine mange jaktturer oppe i Dalen og utallige er de sagn som går om dette. (Hverken hos Knut Hermundstad, som også var barnebarnet hans, eller noe annet sted har jeg funnet noe om hvem som ege ntlig lærte Ola å spille, så hvem vet, kanskje er det sant at han hadde kontakt med de underjordiske på sine ensomme jaktturer i ungdommen). I Valdres historielags tidsskrift om Ola heter det: En høst da Søynin hadde vært i reinsfjellet på jakt , hadde han tatt inn i en steinbu. Da det var kveld lå han på steinhella, mens ilden spraket på varmen. Best som han lå slik, så hørte han et såfint felelete. Han hørte det best når han la hodet ned til Steinhella. Søynin sprang ut, men det var ingen å se . Da la han øret ned på bakken. Nå hørte han tydelig at det var noen som spilte under seg. At det var de usynlige var han ikke tvil om. Han ble liggende slik og lytte hele natten, og da han kom hjem neste dag, hadde han lært en slått som han spil te; Haugafolkenes brudeslått.

Både far, onkel Nils og Johannes nerre Bøe (se ovenfor) har fortalt denne historien til meg, men på en noe annen måte. Alle tre har fortalt historien på samme måte, og alle har hevdet at det er Ola selv som har fortalt den, så det er vel Knut Her mundstad som har pyntet på den eller hørt den slik den er gjengitt ovenfor. De tre forteller den slik: Ola var på jakt, og en kveld la han seg inn i en gammel seterbu. Han hadde ikke før lagt seg, før døra gikk opp og en masse folk kom inn. Ola sk jønte fort at dette ikke var vanlige folk, men de usynlige haugafolkene. De hadde spillemann med seg, og det var tydelig at de skulle feire noe. Meget snart forsto Ola at de turet bryllup. Han forsøkte å ligge helt stille, så de ikke skulle oppdag e ham, men det varte ikke lenge før noen av gjestene ville opp i senga hvor han lå. Slik ble han oppdaget. Det ble et lurveleven uten like, men plutselig var det noen som sa: De e Søynin, spelema'n vår, han måtte spille for dem hele natten samme n med deres egen spillemann og fordi han gjorde det, slapp Søynin å bli tatt med under jorda. Av spillemannen fra haugafolkene lærte han Haugafolkenes brudeslått som han husket da han kom tilbake til bygda. Denne slåtten skal finnes i NRKs folkemu sikkarkiv, spilt inn av Olav Moe.

Far forklarer den historien med at Søynin må ha sovnet i steinbua og at det har begynt å regne. Regnet har spilt på bølgjeblekket på taket og må ha fått Ola til å drømme denne historien. Denne tolkningen tar jeg sterkt avstand fra, fordi bølgeblik k ikke var oppfunnet påden tiden!

Det går mange, mange liknende historier om han, og selv om han lærte en og annen slått av de underjordiske, må han nok også ha lært noe av sitt felespill av de som bor OVER jorda. Da han var ung bodde det mange bra spillemenn i Valdres. Jørn Hilm e er en av de mest kjente, og Søynin har helt sikkert hatt kontakt med ham, men de første buestrøk lærte han nok av folk omkring seg. Allerede i fem års alderen hadde han lært de første buestrøkene av Arnfinn Kvam og Torger Olsen Strand (far ti l Ingeborg som han fikk datteren Dorthe med). Da han var 10 år spilte han på Øyremarknaden i Lærdal for første gang. Det var i 1823.

Siden lærte han mye av mesterspillemenn som Knut Krøsshaug og Knut Nordland (bedre kjent under navnet Øldre), men sitt spesielle buestrøk hadde han nok fra Jørn Hilme, som han var mye hos i sin ungdom.

Uvanlig musikalsk som Ola var, overgikk han snart sine mange læremestre, og ble mesterspillemannen blant mesterspillemenn. Ofte slo han seg sammen med spillemannen Trond Eltun fra Øye og dro rundt og holdt konserter. De spilte da etter noter. De t er sagt at Ola Strand hadde hauger med noter som han hadde kjøpt i byen, men de må være kastet, for det finnes ingen ting igjen etter dem, hvis de ikke ligger i en haug på Søyne eller i Øylo.

Det sier seg selv at han var en meget benyttet spillemann i Nordre Valdres, og ikke få spillemenn var hos ham og lærte. Mang en historie går fortsatt om hans dyktige felespill, det er sagt at han kunne spille med fela på ryggen, like godt so m om han holdt den framfor seg. En gang på Øyremarknaden i Lærdal, satte han strenger på en tørrfisk, folk sa at det klang like godt som om han hadde spilt på den beste fela. En gang da han skulle spille i et bryllup oppe i Dalen, satte han streng er på en plankestubb, og gikk foran brudefølge, mens han spilte på den. Han kunne også spille slik at brennevinsglassene gikk fra den ene bordenden til den andre, blir det fortalt..

Ola Strond var alltid i godt humør, han satt ofte og snakket og spøkte med folk, samtidig som han spilte. Av og til kunne han også slå lynraskt med buen, til de som danset forbi, men han var så rask, at spillet gikk videre uten at noen hadde merke t at det var noen pause i slåtten.

Han diktet også småstev som han satte slåtter til, Disse hadde ofte utgangspunkt i en eller annen historie som gikk i bygda. En slik slått kalte han Knøøst amber'n trille utøve Olberg (Pultosten triller utover Olberget. Stevet er borte, men slåtte n som er en halling, skal også finnes i NRKs folkemusikkarkiv, også den spilt av Olav Moe.. Hver gang ostebutten falt ned på en ny avsats, falt et av tønnebåndene av og rullet bort, dette kan en høre i slåtten. Onkel Nils (se over) fortalte om bak grunnen for slåtten: Oppe i Olberget ligger en støl, helt ute på berget. En sommerdag sto en budeie og vasket knøøstambar'n sin på vaskeplassen som lå rett før bekken kastet seg ut over berget. En gap fra Hamre var på veg til stølen for å besøk e budeia. Han oppdaget henne, mens hun sto bøyd over vaskeplassen med et eller annet. Han listet seg inn på henne og stakk staven sin opp i baken hennes. Hun skvatt, falt ut i bekken og slapp ambaren. Gutten reddet jenta, men ostebutten trille t ut i fossen.

Ola Strond ville at barna hans også skulle dyrke musikken. Han lagde derfor en langeleik til hver av døtrene sine. Sønnene fikk hardingfeler. ( Langeleiken til bestemor ble gitt til Marit, som giftet seg til Kvåle i Vestre Slidre, en av døtrene ti l Ragna, datteren hennes, har den nå).

Den mest musikalske av barna hans var Kari, (1848-1918, gift med Ivar Syndrol) , hun kunne spille fele, fløyte, langeleik og trekkspill, like godt som Ola selv, blir det sagt. En jul hadde hun kledd seg ut som mann, tatt en av farens feler, og gåt t julebukk. Hun spilte så godt at mange trodde det var Søynin selv som var ute, men så kom hun til en gård, hvor Ola var gjest. Folket der undret seg over at noen kunne spille Søynins egne slåtter når han satt midt mellom dem. Etter en stund hadd e han gått bort til datteren, tatt fela fra henne og sagt: E får syne de at e e far din lell då, og så spilte han slik at det enda fortelles om den kvelden i Vang, enda det er over 100 år siden dette hendte.

Omtrent den samme historien har jeg fra journalisten og skuespilleren Bergljot Engest fra Ørsta, men hun forteller den slik: "I et bryllup på gården ERI i Lærdal var Søynin leid inn som spillemann. Utpå kvelden den andre dagen, kom det en annen sp illemann til gårds, som tilbød seg å spille når Søynin tok pauser. Det gikk vertsfolket med på, selv om Søynin likte det dårlig, enda dårligere likte han at den nye spillemannen spilte hans slåtter. Til slutt slo Søynin i bordet så hardt at den ny e spillemannen sluttet å spille. Det ble stille som graven blant gjestene. Søynin reiste seg langsomt og sa "E meine du lyt vera sjylde me". Da reiv den nye spillemannen av seg forkledningen, og sto fram som Kari, datteren hans. De fortsatte å spi lle sammen, og aldri skal det ha vært spilt slik i noe bryllup i Lærdal, hverken før eller siden.

De kunstneriske og musikalske evnene til Ola Strond på Søyne er ikke borte enda, mange av barnebarna og oldebarna har fortsatt egenskaper og evner som antagelig kommer fra ham. Flere er meget musikalske og spiller mange instrumenter, Min søster Ra gnhild (født 2/2-1937) er en meget dyktig rosemaler, ved siden av at hun spiller nesten alle slags instrumenter.)

Jordbrukeren Ola Søyne var en overmåte flink bonde. Han holdt oppe så mye åker, at han ofte kunne selge korn til andre bønder, spesielt kom bøndene fra Østre Slidre for å kjøpe korn av ham. Ola ble derfor en velstandsmann, han og kona hadde mye å gi barna sin e når de forlot hjemmet.

Husene på gården stelte han godt med. Han rev ned et gammelt stabbur og bygde det opp igjen dobbelt så stort som det var. Han bygde en moderne smie, reiste en ny tørrstøge og bygde nytt ildhus. I en stor bekk like ved gården satte han opp en kvern , hvor han malte alt kornet for seg selv, og fikk også mange oppdrag om maling av korn fra naboene.

Utenfor våningshuset plantet han en prydhage med bla. hegg, rogn og pil. Disse trærne er nå så store at det dekker hele det gamle våningshuset.

Da han var vel 80 år samtykte han i at sønnen skulle få kjøpe både hesterive og slåmaskin. Disse redskapene var de første av sitt slag i Vang, mer skal man ikke forlange av en bonde fra 1850 til 1900 i en innestengt fjellbygd i Norge.

Offentlige gjøremål Han hadde ikke mye tid til å engasjere seg i offentlige gjøremål, men han var utskiftingsmann og skyldsettingsmann i en årrekke. Ellers gjorde han mye godt for bygdas styre og stell ved at bønder som trengte råd ofte oppsøkte Søynebonden, Det gjor de også ordførere og andre myndighetspersoner, i flere kommunevedtak er det referert til at dette er støttet av Ola Strond på Søyne. Han kunne både skrive og lese, og mange var det som kom til han for å få hjelp med å skrive dokumenter. Derfor fi nnes det mange eksempler på hans faste og godt lesbare håndskrift i riksarkivet på Hamar..

Den staute mannen Han var en ordenskar. De fleste spillemenn både før, samtidig og etter ham likte å ta inn mye av de sterke saker og om de fleste går det historier om hvor fulle de var. Det finnes ingen slike historier om Søynin. Han var en mann som passet måte n og det var stort av en spillemann i det 19. århundre. Til daglig var han fåmælt, sa lite, men så lur ut, har en som kjente ham sagt. Likevel var han åpen, grei og rettlinjet. Han blandet seg sjelden opp i de politiske stridene som var i bygda , derfor var han også en betrodd skyldelingsmann og utskiftingsdommer..

Gjestfriheten rådde over hjemmet, og det hvilt ro og orden både ute og inne på Søyne. Det er sagt at Ola Strond på Søyne bare hadde venner i Vang.

Den gode husfaren Det å ha mye å drive med og samtidig være en god husfar er det ikke mange som makter. Søynefolkene ser ut til å være en unntagelse. (Antakelig har også min far arvet dette fra sine besteforeldre på Søyne). Ola og Ragnhild var vennlige og kjærlig e mot hverandre. Om kvelden arbeidet Ragnhild med å sy, spinne eller veve, hun lærte døtrene opp til nevenyttige bondekjerringer. Ola snekret eller reparerte ting, eller han tok fela og spilte noen slåtter. Når han gjorde det, sluttet de andr e i huset med arbeidet sitt, og det la seg en helg og høytid over skumrings timen.

Barnebarna elsket å få komme opp til Søyne, til Gofa og Gomo. Der flokket de seg først rundt Ola, mens han fortalte eller spilte for dem, og så gikk de til Ragnhild som alltid hadde noe godt på lur. Om søndagene samlet Ola hele den nærmeste slekte n sin til andakt. Da leste han i en stor huspostill og etter på var det salmesang. (Far som i år (1994) fyller 100 år, husker disse søndagene som noe stort og spesielt).

Både Ragnhild og Ola hadde stor makt over barneflokken. Ragnhild har en gang sagt: Det e kje nokon tå mino bødn som ha fått tå svegun (riset). Ner me ser på dei, so e det nøk. Etter datteren Ingebjørg (min bestemor (1851-1930) ), er det sagt: Ner' n far såg på uss tytte me at me hadde nøk me det.

Sluttord Knut Hermundstad slutter sin artikkel i Valdres Tidsskrift slik: Ola Strond på Søyne var litt mer enn middels høy. Skuldrene var breie og hendene store og tjukke. Ansiktet var breit og kraftig. Han gikk alltid i vadmålsklær, med knebukse og kort trøye, med blanke messing eller sølv knapper. Han førte seg som en staskar og så alltid godt ut. Etter at han ble gammel gikk han også alltid med stramme bånd rundt knærne, fordi han hadde vond t i dem. Han gikk oppe til den siste dagen han levde. Natta til den 4. desember 1902 sovnet han stille inn, nesten 90 år gammel. Ragnhild døde 7. august 1905, da var hun 83 år gammel. (Ragnhild hadde det ikke så godt etter at Ola døde, den nye gardkjerring a på gården brydde seg ikke om å stelle med Ragnhild, som da var blitt ganske syk, hun lå til sengs, nesten fra den dagen Ola døde, og det var bare barna og barnebarna som kom innom henne og hjalp henne med det hun behøvde).

Med Ola Strønd på Søyne hadde Valdres mistet en av sine merkeligste menn. I sin musikkunst var han barn av sin tid, altfor ofte ble hans musikk etterpå brukt til å legge til vilt liv i dans, drikk og slagsmål. Han var Askeladden som kunne ha vunne t prinsessen og halve kongeriket, prinsessen vant han, men kongeriket fant han for lite av i Vang.

Occupation:
grb og spillemann

Ola married Ragnhild Olsdtr STRAND in 1843. Ragnhild (daughter of Ola Olsen Øye-Eiga STRAND and Kari Guttormsdtr Wangensteen STRAND) was born in 1822 in Strand 10/1 Nordigarden; died on 7 Aug 1905 in Søyne 50/. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Søyne 50/

Notes:

Ragnhild var kusinen til Ingeborg Torgeirsdtr Strand, som Ola Søyne, mannen til Ragnhild, hadde barn med da de giftet seg.

Notes:

Han døde av difteri 6 uker før sønnen ble født. Familegravstedet i München er et stort mausoleum, hvor han og hans kone pluss noen slektninger er begravet.

Occupation:
fabrikkeier kunsthandel

Josef married Charlotte Karoline Fredrikke VILSMEIER on 6 May 1879 in München. Charlotte (daughter of Georg VILSMEIER and Charlotte Christina BERGER) was born on 13 Sep 1854 in New York, NY, USA; died on 29 Mar 1882 in München; was buried in Alte Südfriedhof, München. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Hun døde i barselseng, bare noen dager etter at sønnen Josef var født.

Other Events and Attributes:

• Residence: Strassbourg, Frankrike

Notes:

Han ble sått i hjel, antakelig døde han i en duell.

Occupation:
Sahlmeister

Ludwig married Luise MECK. Luise (daughter of Katharina MECK) was born on 17 Jan 1852 in Wurmberg, Tyskland; died on 6 Dec 1902. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Strassbourg, Frankrike
• Baptism: 21 Jan 1852

Notes:

Hun giftet seg igjen med en som het Louis Heck