Olav I Den HELLIGE

995 - 1030  (35 years)

• Name	Olav I Den HELLIGE
  Birth	995
  Gender	Male
  Occupation	Konge 1015-1030
  Residence	Norge
  Death	29 Jul 1030
  Notes	Han vokste opp hos stefaren sin Sigurd Syr på Ringerike. Dro på vikingeferd og ble døpt i Rouen 1014. Han ble tatt til konge i Trondheim i 1015, men måtte rømme landet fordi han for for hardt fram for å kristne det. Han rømte til Gardariket i 1028, men kom tilbake for å ta igjen Norge. Slaget på Stiklestad handlet om det. Han er Norges fremste helgen, og det finnes utallige sagn og merker etter ham. Han ble også døpt som barn på Ringerike, Olav Trygvasson bar ham til dåpen. I tidsskriftet TVH 1933, skriver A.O.Øyo om Olav den helliges besøk i Vang: "Vangsmjøsen er 20 kom lang og deler hovedsoknet inn i to like store deler. Ved gården Leirol snevres Mjøsen inn ved noen utstikkende nes, så avstanden fra land til land kun er ca. 150 meter. Like ned til 1807 gikk gjennomgangsferdselen over dette sund med båt og flåte. Staten hadde sin fast ansatte "sundmand", som stadig måtte være bered t på å frakte folk, lass og kreaturer over. Noen hundre meter nord for Leirol ligger, nær Mjøsas østre side, et større skjær eller en holme, ca 60 meter lang og 40 meter bred. Skjæret er litt avrundet, kun litt lyng og forkrøplet birk kan oppdage s på et sted. På avstand likner holmen på en hvelvet båt. I solskinnsdager når været er stille, stevne ofte ungdommen til holmen med båter. Der kan de koke seg kaffe, høre på foredrag osv. Dette er Olshølmin, kjent av alle vangsgjeldinger på grunn av følgende sagn: Kong Olav den Hellige, som kristnet Norge, reiste visst flere ganger gjennom Vang. For de halsstarrige bøndene der tok nok ikke imot kristendommen første gang, selv om Olav for frem med makt og strenghet, brente gårder osv. (HBs anm rk.: Det kan jo ha vært av rent praktiske grunne også at Olav reiste gjennom Vang flere ganger. Detter var jo veien fra Østlandet til Bergen og resten av Vestlandet.) Så var det en gang etter endt målstevne med bøndene i Vang, at han spurte de m om de hadde saker de ville han skulle dømme, og ellers om de hadde noe annet på hjertet såville han hjelpe dem - i det minste med råd. Da kom en bonde frem og sa: "Om du herre konge, kunne hjelpe oss til å få lagt en bro over Leirolsundet, da ville vi takk e deg og si at du har gjort oss vangsgjeldinger en stor tjeneste. "Ja det vil bli vanskelig", sa kongen, "men helt umulig er det ikke. Vi måtte da finne en sten så stor at den, når den ble lagt i djupdraget, fylte dette fra bunnen og enda raget i være t et godt stykke over vassmålet, og så måtte vi bygge broen ut til stenen fra begge sider". Så for kongen med følge både høyt og lavt rundt Vangsmjøsen for å finne en passelig sten til brukar i sundet og stod til sist på toppen av Skudshorn som er en av de høyeste fjelltoppene i Vang. Her så han en revne i fjellet og tenkte å spreng e ut et klippestykke herfra. En bonde advarte ham og sa at her var det ikke stedet å stanse lenge; ti her i Skudshorn bodde en jutul man kalte Sandalsknutin (HBs anmrk.: Jeg har alltid hørt at det var Langbein Rise som bodde i Skudshorn, og at det va ha n som kastet stein på kongen), og ble han sint var det ikke moro å komme ut for ham. Ingen turde gjøre ham fortred; men allikevel skjøt han til sine tider så røyken pustet frem av fjellet. "Å pytt, for jutuler og troll er jeg ikke redd!" sa Olav. Han satte en svær brekkstang i fjellrevnen og tok godt brytetak, og straks begynte fjelltoppen å rugge på seg. Da lød en brølende stemme opp til dem inne fra fjellet: "Nei, Olav Raudskjegg, far no med mak, bryt ikkje sundt mitt støgotak!" Kongen svarte: "Vær mållaus o bøndin, di stygge ohømø, men varsle til bygden ner verskjifte kjeme." (HBs anmrk: Jeg har alltid hørt at kongen sa: "Stat t i stein, du trøll og stygge ohøme, og sei til bøndene ner uvær kjem.") Med ett ble det stille i fjellet. Nu var jutulen fjetret for bestandig. Så viste kongen mennene hvorledes de skulde bruke sine redskaper og ta sine brekktak, og best som det var ramlet det halve av fjelltoppen over og rullet nedover den bratte skråningen til den nådde fjordstranden. Løse stener og klippestykker fulgte efter og la sig lag i lag fra fjorden og langt opover fjellsiden; men øverst ble all sten knust til gru s - og på lang avstand viser ennu denne lyse renne som kalles Kvituren. (HBs anmrk. Marit Tune fortalte dette på en annen måte: Hun sa at det var Langbein Rise som kastet all steinen etter kongen fordi han hadde tatt stuetaket hans, og det var da konge n ble sint og manet ham til å sitte fjellet for alltid. Det som i alle fall er sikkert, er at trollet eller jutulen i Skudshorn aldri har vist seg for noe menneske etter denne tiden.) Da kongen forlot Vang, lovet han å komme igjen når isen på Mjøsen blev sterk og hjelpe til å få det løsrevne klippestykke brakt til Leirolsundet. Da det led på vinteren og isen var blitt sterk, kom kong Olav. han bygde en slede av det sværeste tøm mer som fantes i bygden, og så ble den store klippeblokken veltet på sleden. Så sa kongen til bøndene: "Bind nu taug og stenger fast til sleden. Noen må dra og de andre skyve; ti dette lass kan kun bringes frem ved kristenmanns krefter. legger såmerk e til at efter vi er kommet på glid, må ingen oppløfte røsten til tale eller hånden til slag, og ingen stans gjøres før vi når korsmerket jeg har satt i sundet. Jeg skal gå foran og vise eder veien." Så bar det sørover isen, og stille og pent gikk det til man kom forbi Vennislandet; men her hadde vinden feiet sneen vekk såisen var glatt. Men blant dem som trakk i taug, var det en som gikk med stav, en ekte skøier forresten (på vangsmålet kalles det ein gap), og da de kom på hålisen, kunde han ikke holde seg for å stikke staven sin mellem benene på sin sidemann, så denne falt og sl o nesen i isen såblodet sprøytet. Rasende av sinne sprang denne opigjen, grep stokken og slo skøieren og ropte "Måtte den sterke Thor ramme deg med sin knusende hammer!" Straks stanset farten. Det begynte å knake og brake i isen, og slede og lass sa nk i det dype vann. Det store lasset sikker ennu sin nakne topp over vannspeilet og til minne om Hellig Olav, kalles denne Olshølmin den dag i dag. (HBs anmrk: jeg har hørt historien fra mange forskjellige folk i Vang, og alle har de sagt at den "gapen" med stokken kom fra gården Hamre. Noen har kalt ham Trond Hamre.) Første gang jeg hørte denne historien av en gammel mann i Vang, la han uttrykkelig til at når Mjøsen var blikkstille kunde man i det dype vann se "meiefløgene" av sleden stikke frem under stenen." Äscehougs leksikon: Olav 2 Haraldsson, i samtiden kalt O. digre, etter sin død den hellige, 995-1030, konge 1015-28, sønn av Harald Grenske. Oppholdt seg flere år på vikingferder, bl.a. i Normandie, hvor han ble døpt. Kom høsten 1015 til Norge. Fanget straks etter hjemkomsten Eirik jarls sønn Håkon og gjorde slutt på småkongenes makt. I påsken 1016 seiret Olav over Svein jarl i sjøslaget ved Nesjar, og ble tatt til konge på Øreting. I kampen mot de ledende høvdinger, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve , Hårek fra Tjøtta og Tore Hund fra Bjarkøy, støttet Olav seg til det lavere aristokrati. Olavs rolle ved innføringen av kristendommen i Norge er grunnleggende. Hans innenlandske fiender forente seg med Knut den mektige, som gjorde krav på Norge. Da Knut sommeren 1028 kom til landet med en flåte på 50 skip, drog Olav til Gardarike . I 1030 kom han tilbake, men falt på Stiklestad 29. juli i kamp mot en overlegen trøndersk hær. Allerede året etter ble hans legeme tatt opp. Det ble lagt i et skrin og satt på høyalteret i Klementskirken i Nidaros, og han ble dyrket som hellig.
  Person ID	I3987	Valdres Slekt
  Last Modified	20 Nov 2007

  
  

  Father	Harald GRENSKE,   b. Abt 0960
  Mother	Åsta GULBRANDSDTR,   b. 967   d. Yes, date unknown
  Family ID	F2114	Group Sheet  |  Family Chart

  
  

  Family	Astrid Olavsdtr Av SVERIGE,   b. Abt 1000, Sverige d. Yes, date unknown
  Marriage	1019
  Children	+ 1. Ulvhild OLAVSDTR,   b. Abt 1020, Norge d. Yes, date unknown
  Family ID	F2113	Group Sheet  |  Family Chart
  Last Modified	20 Nov 2007